Å leve med en som lever med angsten

Jeg lever med en som lever med angsten. Det har jeg, Frida, gjort i overkant av tre år sammen med Sivert, og jeg har det veldig fint. Det å bo sammen med en som er psykisk syk er ikke som å leve på mentalsykehus. Det er et helt vanlig samboerskap, men med noen dager, situasjoner og samtaler som kan bli annerledes. Min erfaring og opplevelse av å bo sammen med en som er psykisk syk er ikke absolutt og heller ingen fasit. Andre som lever i lignende situasjon som meg kan ha det på en helt annen måte. Men jeg ønsker å fortelle om når jeg møtte på psykisk sykdom for første gang, hvordan det går i hverdagen og hva jeg mener at du som venn, kjæreste eller familie kan gjøre for å lette litt på stemninga/situasjonen/livet/det som lar seg lettes.

 

Første møtet med psykisk sykdom

I min oppvekst opplevde, eller oppfattet, jeg ikke psykisk sykdom hos mine nærmeste. For alt jeg vet kan noen av mine nærmeste ha slitt med psykisk sykdom uten at jeg har vært klar over det. Jeg hadde derfor ikke et bevisst møte med psykisk sykdom før jeg begynte på folkehøyskole i en alder av atten. Jeg fikk venner som fortalte meg at de slet med blant annet depresjon og angst. På en folkehøyskole er man tett på hverandre i utgangspunktet, så møtet med psykisk sykdom ble også veldig tett på. Noen var veldig åpne med å fortelle meg hvordan de hadde det med psyken sin, mens andre ikke var så åpne. Deriblant Sivert.

Meg og Sivert ble sammen ganske tidlig på folkehøyskolen, på det tidspunktet var jeg forholdsvis uvitende om Siverts psykiske helse. Det gikk en del måneder før jeg faktisk forstod hvorfor han slet med å stå opp om morgenen eller hvorfor han kunne være mutt og stille over lengre tid. I starten kunne jeg bli irritert fordi jeg bare antok at han var lat eller gretten. Det er dessverre det uvitenhet om noens psykiske helse kan føre til. Etter at Sivert gradvis fortalte mer om seg selv, falt bitene på plass. Han kom ikke for sent til skolen fordi han var lat, han hadde angst for å stå opp og gå ut blant folk. Han var ikke stille og mutt over lengre tid fordi jeg var kjip å være med, det var fordi han hadde tjue samtaler i hodet sitt på en gang og hadde ikke energi til å holde nok en samtale utad.

 

Hverdagen

Det som opptar mesteparten av livet til hvem som helst er hverdagen. Det å leve med noen som lever med angsten fører nødvendigvis ikke til en ”normal” hverdag. Det er altså slik at med psykisk sykdom er ingenting forutsigbart eller lett å forholde seg til. Sivert kan våkne opp med et ønske om å ha en givende og flott dag på jobben, komme seg på trening, lage middag på kvelden og ha en helt ren kjøkkenbenk etterpå. Det er et ønske som ikke alltid er så lett å oppfylle. Noen ganger kan det gå to uker uten å ha en god dag, mens andre ganger kan det være fire dager på rad med å få til alt det han hadde planer om å få til. Påvirker det meg? Til tider, ja.

Jeg anser meg selv som psykisk frisk og har det fint med meg selv. Jeg har selvfølgelig tunge dager som alle andre, men jeg er hovedsakelig frisk og lykkelig. Jeg opplever allikevel at psykisk sykdom kan i forskjellig grad smitte. Jeg har etter tre og et halvt år sammen med Sivert lært meg hva som gjør at jeg holder meg frisk. Enkelt, men vanskelig nok: kommunikasjon. I starten da jeg og Sivert var samboere, ble jeg lett påvirket av Siverts humør og energi. Mye av det var fordi jeg ikke ante hva som skjedde i hodet hans. Mye av grunnen var nok fordi han ikke visste hva som skjedde selv. Jeg kunne føle meg tung, sliten og tiltaksløs på dårlige dager. Jeg kunne gjøre det samme som Sivert hvor jeg ikke ville snakke eller gå ut. Jeg trivdes såpass på studiet at det ikke påvirket studiehverdagen min, men kvelder og helgene kunne være tunge. Etter at jeg flere ganger nærmest tvang Sivert til å snakke om hva som skjedde inni hodet hans og hva slags humør han var i, ble det automatisk lettere for meg å forstå. Jeg ble gradvis lettere til sinns og Sivert begynte etterhvert å snakke mer på eget initiativ. Det gjorde hverdagen vi har sammen så mye lettere. Vårt hverdagsliv som samboere er veldig fint, og består hovedsakelig av tøys (dere som har oss på Snapchat vet hva det går i), respekt og kommunikasjon, hvor det siste punktet faktisk er det absolutt viktigste. Særlig når hverdagen ikke alltid er forutsigbar og lett å forholde seg til.

 

Til slutt, hva kan man gjøre hvis du lever med noen som lever med psykiske lidelser. For det første, du kan ikke friskmelde en med psykisk sykdom. Du kan prøve så godt du kan, men det kommer dessverre ikke til å skje.

For det andre, det er ikke din feil. Dette trodde jeg ofte i starten, men har lært at det er virkelig ikke tilfellet. Hvis din venn, kjæreste eller ditt familiemedlem som sliter med psyken virker sur, irritert eller lei, så er det ikke deg og ditt nærvær som er grunnen. Ikke tro at du har gjort noe galt, det er bare hen som sitter med tusen tanker i hodet og sliter med å bruke enda mer energi på å holde humøret oppe.

For det tredje, ikke mas for mye. Jeg har mast på én ting hos Sivert, og det er å snakke med meg om hvordan det går. Det har for oss fungert veldig bra. Det er derimot noen ting, mener jeg, som ikke burde mases om. En person som sliter med psyken har ofte en tendens til å tenke seg selv ned, langt ned. Så hvis du i tillegg sier ”Årh, kan du ikke bare komme deg opp og ut litt?” eller ”Prøv å smil litt mer da!” så får hen en bekreftelse på sine egne vonde tanker om seg selv. Veien derfra er bare lenger ned.

For det fjerde, tilpass der du kan. I mitt tilfelle tilpasser jeg i sammenhenger hvor det kan bli tett med folk eller andre stressende situasjoner. Hvis vi skal ta en buss et sted og bussen er så full at Sivert kommer til å være på randen av et angstanfall, foreslår jeg at vi tar neste buss. Kanskje vi kommer fem-ti minutt senere, men resten av dagen eller kvelden blir mye lettere for oss begge. Det er også mulig å foreslå å gå på butikken alene hvis du ser hen kvier seg for å gå ut. Generelt sett, bli kjent med hvordan din kjære, psykisk lidende venn pleier å reagere i stressende situasjoner. Det kan være vanskelig å se, men basert på min erfaring blir det til stor hjelp hvis du lærer deg noen av kjennetegnene.

For det femte, og siste, vær der. Vis at du er der for å støtte og være en venn selv om hen ikke har en god dag eller periode. Jeg tror at mange som sliter med psykisk sykdom er redd for å miste alle rundt seg ved å vise at man sliter. Kanskje de er redd for å bli en byrde som venn eller kjæreste. Rett og slett, bare vær der, vis at du bryr deg, gi en kos og verden blir gradvis et bedre sted.

Frida Thuen Lie
FullSizeRender

Behandling eller mishandling?

Etter å ha lest saken i VG om den 30 år gamle kvinnen som har vært innlagt på Gaustad i ti år, var jeg veldig usikker på om jeg skulle si min mening. Noe jeg alltid tenker når jeg leser noe spennende som innebærer psykisk helse, for jeg leser absolutt alt jeg kommer over av det. Nettopp fordi jeg synes psykisk helse er interessant og noe som du som leser innleggene mine vet står mitt hjerte gaanske så nært. Jeg kom frem til at jeg ville, om ikke mene så forbaska mye, i hvert fall ville skrive noen ord og synse litt om dette. Dette er en så utrolig omfattende sak på så mange måter, og det er så mange hensyn som skal tas så jeg skal forsøke å ikke tråkke for mange etikkprofessorer og andre som mener de har fasit på tærne.

Har du ikke lest saken, gjør det. Les hele saken, og ikke bare alle de relaterte sakene som har kommet etter den. Du har tid til det. Men jeg skal allikevel forklare litt om hva den innebærer. En 30 år gammel kvinne har altså vært tvangsinnlagt på Gaustad sykehus, et psykiatrisk sykehus i Oslo som jeg gikk forbi hver eneste dag på vei til og fra den tidligere jobben min. Et bygg som har fascinert meg med sin Galtvort-aktige arkitektur og elegante framtoning. Denne kvinnen har angst, depresjon og Aspergers – i artikkelen står det at hun tydeligvis er diagnostisert med enda mer. Hun skader seg selv kraftig, har ingen nære venner og snakker bare litt med familien sin og de som jobber på sykehuset. Når hun sover er hun lagt i belter, og skal hun snu seg som de fleste gjør når de sover (jeg snur med mer enn jeg sover) må pleierne løsne på beltene så hun får snudd seg én gang for så å bli spent fast igjen. Om et par pleiere skulle utført denne handlingen på meg når jeg sov hadde de ikke hatt en eneste pause i løpet av natta. Grunnen til at hun er så og si konstant lagt i belter er at hun skader seg så kraftig at det er livstruende. Interessant det der, for ordet livstruende i denne sammenhengen gir meg veldig mye å tenke på.

Alle har rett til et verdig liv, et liv som tilsvarer en solfylt lørdag formiddag i mai der man går ut i en klisjéfylt slåbrok, henter avisen, går inn og setter over kaffen og hiver et par klisjéegg og noen nydelige strimler av sideflesk i stekepanna. Nyter denne nydelige frokosten sammen med mennesker du elsker og som faktisk elsker deg høyt tilbake. Etter frokosten går man kanskje ut en tur sammen med den man elsker mest og kjenner slengkyss fra sola treffe pannebrasken der man går nedover duggfrisk asfalt. Kanskje setter man seg på en uteservering og tar en iskald øl og bare lener seg tilbake. Kanskje kvelden innebærer en konsert eller en annen forestilling som det har vært knyttet høye forventninger til, og de innfrir. Et sånt liv vil jeg ha, og et sånt liv synes jeg absolutt alle som ønsker det fortjener å ha. Men nå er det sånn at ikke alle ønsker dette, noen ønsker faktisk ikke å leve i det hele tatt. Noen ønsker å sovne inn, med viten om å slippe å føle at de er til bry. Til bry for seg selv og til bry for andre. Har du følt deg til bry noen gang så vet du at det er en skikkelig slitsom følelse. Om den følelsen vedvarer blir den uutholdelig.

Nei, dette er ikke jeg som sier at noen skal gå å ta livet sitt, og om du tolker det sånn kan du ikke helt det med tolking og må lære deg det. Men hvem er de som holder dette mennesket innestengt og bundet på det mest forkastelige og uverdige, og som kun holder hun i live fordi… fordi hvorfor? Hun har jo bare ett ønske, og det er å få slippe. Kan hun ikke få det? Disse menneskene sier at de «ikke vil ha et liv på samvittigheten», men herrefred da, dere har jo allerede et liv på samvittigheten. Den skaden er jo skjedd for lengst. Parallellene til Mengeles eksperimenter under andre verdenskrig er langt opp i glaningen her spør du meg. Ja, dette er en helt utrolig vanskelig sak, og hun fortjener som sagt et verdig liv, men det er jo ingen som har klart å hjelpe henne på vei dit, folk har jo bare dyttet henne i feil retning og bundet henne fast på veien.

Processed with VSCOcam with b1 preset

Angsten for angsten

Hver eneste linje jeg lirer av meg, lirer jeg av meg med fare for å gjenta meg selv. Men hver eneste tanke jeg har er gjentagende tanker også, så det er vel helt i orden at tekstene speiler tankene. Det som bekymrer meg mest i livet er når ting skal gå helt i grus igjen. Der jeg våkner opp urørlig, svett og livredd for å i det hele tatt møte verden. For jeg har vært nede i den mørke kjelleren der så utrolig mye, og jeg vil aldri tilbake.

Når ting går bedre, når jeg faktisk klarer å være litt positivt innstilt til verden rundt meg, overskygges det alltid alt for raskt av frykten for å havne ned i mørket igjen.
– «Hvorfor ikke tenke at det mørket ikke kommer igjen da?»
– «Hvorfor ikke sette pris på det fine som er og se litt lyst på livet da?»
– Er to spørsmål som absolutt er på sin plass, og som jeg forstår jeg kan få når jeg skriver som jeg gjør, og tenker som jeg gjør, og er som jeg er. Men da er det akkurat det du som stiller spørsmål som dette ikke forstår, at jeg er som jeg er, og hvem det egentlig er. For kunne jeg bare skrudd på en bryter med påskriften «POSITIV», så hadde jeg selvfølgelig gjort det uten å blunke. Angsten er der hele tiden, i større eller mindre grad. Men når den er der i mindre grad er jeg bare redd for NÅR den skal dukke opp i stor grad igjen. Fordi jeg vet at den kommer til å gjøre det, siden det er det som skjer hver gang. Jeg kunne forsøkt å tenkt at «nei, denne gangen er den nok borte for godt», men det vet jeg er en løgn, siden den dukker opp igjen hver eneste gang og jeg kan ikke forutse når det skjer – men jeg vet at det skjer.

Angsten er en konstant frykt. Frykt for noe, frykt for lite og frykt for det meste. Jeg liker ikke å gå ut av døren om morgenen, for jeg liker så utrolig lite der ute. Menneskene jeg passerer føler jeg er en trussel mot meg og mitt, uten at jeg kan sette fingeren på hva slags trussel de er. Og samtidig som jeg jo egentlig vet at de ikke er det i det hele tatt. De er jo bare mennesker som meg, og kanskje flere av de jeg passerer sliter med det samme som meg selv, og ser på meg som en trussel også. Jeg føler jo at jeg kan se lite trivelig ut der jeg går nedover gaten med tatoverte hender, langt hår og et sint uttrykk. Men dette er bare noe jeg selv tror, for jeg ser nok ut som det snille lammet jeg jo er.
– «Møt angsten da»
– «Se frykten i øynene»
– «Utfordre deg selv»
– Er tips og triks man får og ser overalt når det kommer til psykiske hindringer. Dette forstår jeg ikke. Når jeg er såpass redd for å bare sette meg på en stappfull T-bane, hvordan i helvete skal det gjøre ting bedre å gjøre nettopp det? Stå der og selvpine meg gjennom en fem til ti minutters tur med banen full av svette og med et hjerte som hamrer raskere og raskere for hvert blunk øynene mine gjør. Skal jeg da komme ut av T-banen som et rolig og friskt menneske og tenke «ja, det var dette som skulle til. Gjøre akkurat det jeg hater mest i verden, ja, nå kan jeg gjøre dette hver eneste dag uten noe stress.» Jeg forstår det bare ikke. Ja, jeg skjønner at dette kan ha noe for seg om man gjør det flere ganger, sånn egentlig skjønner jeg det. For eksempel når det kommer til flyskrekk, og man får hjelp i form av velmenende ord og pusteøvelser underveis. Men jeg synes det virker som om dette er det tipset alle engstelige mennesker får, og det synes jeg er veldig merkverdig. Det kan jo ikke funke på alle.

Jeg tror nok alle har sine måter å takle angst på. Jeg takler det bedre om jeg sitter på et kollektivtilbud og hører på min favorittpodcast, for det koser jeg meg med uansett. Da får jeg en følelse av å være hjemme, siden den alltid spilles til alle døgnets tider der, og da får jeg automatisk en slags form for ro. En øl eller to gjør også ting bedre for min del, men dette skal jeg absolutt ikke gi som et tips til noen, da jeg vet at alkohol kan gjøre mye verre for noen og at mange sliter med alkoholproblemer i sammenheng med angst og depresjon. Men dette er kun mine erfaringer, og jeg vil ikke utelate noe. Vil bare presisere at jeg ikke gir råd og tips her, bare deler fra mitt liv. Jeg håper alle som trenger det, får hjelp, og jeg skal snakke mer om terapi og psykologhjelp utover året. Uansett vil jeg virkelig bli bra, selv om mine negative ord kan virke som om jeg ikke forsøker en gang, for det gjør jeg virkelig. Jeg kjemper hver eneste dag, og det er vi fler og fler som gjør. Angsten for angsten ligger og lurer hele tiden, og er ofte verre enn angsten selv.

Processed with VSCOcam with p5 preset

Kollektivt sammenbrudd

Klemt i mellom ukjente mennesker, omgitt av luft så tett som hagl i februar. Hjertet banker raskere enn flytoget og hodet kjennes tyngre enn bly. Synet svekkes, hørselen forstyrres av lyder av smattende, snakkende, slevende, støtende, skrytete mennesker som gjerne holder bøker som fremhever dem selv og får de til å virke intelligente og oppegående, enten i hardback eller på en splitter ny Kindle.

Dette er min beskrivelse av en tur med T-banen. Denne tette bunkeren på skinner som tar deg fra A til Å eller fra Stortinget til Østerås om du vil. Hvorfor skrive om dette? Et flott kollektivtilbud som fungerer så og si knirkefritt og inngår i prisen av et månedskort som de fleste har råd til og om du er student sparer du i tillegg over to hundre kroner på det også, skal du virkelig skrive om det og klage og sutre om det også nå, Sivert Moe? Ja, det skal jeg, og du kan lese om du vil, jeg tvinger deg ikke til noen ting, jeg tvinger deg ikke til å bry deg eller være enig med meg i noe som helst. Pust.

Dette handler ikke nødvendigvis bare om mitt anstrengte forhold til kollektivtrafikk, men også mitt anstrengte forhold til mennesker. Mitt sosiale hinder, min agorafobi eller min sosiale fobi om du vil. Uønsket barn har også mange navn. Jeg har slitt med dette lenge, kanskje alltid. Men jeg husker ikke hvordan jeg tenkte og hvordan jeg følte da jeg var mye yngre enn jeg er nå. Et tydelig minne jeg har av sosial angst i ung alder er da vi hadde utrolig mye slekt på besøk en sommer hjemme. Det var ikke bare kjente søskenbarn og tanter og onkler som jeg var glad i, men alt fra tanter av tanter, onkler av onkler og tre,fire,fem,seks og sikkert syvmenninger også. Det var en ubehagelig situasjon, og jeg var vel bare åtte-ni år på dette tidspunktet. Jeg synes det var for mange mennesker, og jeg ville ikke ha noe med alle disse menneskene å gjøre. Jeg fortalte også farmoren min at jeg ikke «liker folk». Dette er muligens uvanlige ord fra et barn, men jeg husker det godt, og jeg husker at jeg mente det. Jeg husker at jeg var veldig, veldig utilpass.

Etter fylte 18 og etter lungekollapsen(e) slo angsten inn for fullt, og den slapp aldri taket. Litt som en slitsom bekjent som bare alltid er med, og ikke tar alle de hintene du sender som tydelig sier at du ikke vil ha noe som helst med vedkommende å gjøre. For meg blomstret dette skikkelig opp da jeg ble nødt til å reise med t-banen for å forflytte meg fra hjem til jobb. Å ha folk så tett på var skikkelig ugreit, og noe jeg bare aldri klarte å godta. Jeg syntes de var plagsomme, jeg syntes de var i veien, og jeg syntes at absolutt alle var for nærme meg. Jada, jeg vet at det er ikke noe i veien med alle de menneskene, og jeg vet at alt er i hodet mitt. Men jeg forteller det allikevel, for det er liksom litt meningen med bloggingen. Å skrive om mine psykiske utfordringer. Takk. Jeg er et sosialt menneske, selv om måten jeg skriver om mennesker på sikkert ikke får meg til å framstå slik. Men jeg får veldig ofte høre fra venner, bekjente og familie som har fått høre om sosial angsten min at de ikke forstår at jeg faktisk kan ha det. Nettopp fordi jeg er god på å møte folk, snakke med folk og å bry meg. Men det er jo ikke sånn at man går rundt og viser at man har det ubehagelig, at man ikke takler mennesker innerst inne, for det hadde jo vært utrolig belastende for alt og alle. Jeg har høy puls og er utilpass når jeg er sammen med mange mennesker jeg ikke kjenner, og dette er noe jeg vet man kan jobbe med. Men den prosessen har ikke fungert og gått så glatt som jeg håpte den skulle gå.

En konkret episode fra denne undergrunnsbanen i hovedstaden er da jeg skulle dra hjem fra jobb en dag. Dette er snart et års tid siden. Dagen på jobb hadde gått veldig fint, og for ordens skyld så har jeg aldri hatt noen form for panikkanfall eller noen fysiske reaksjoner på angsten min i jobbsammenheng. Men da jeg skulle ta T-banen merket jeg at den var fullere enn vanlig. Dette kom nok av at det hadde vært mye snø og signalfeil, så flere var nødt til å vente å hoppe på de banene som kom. Det var da selvfølgelig ingen seter ledige, så jeg ble stående hele turen. Hele turen fra min daværende jobb og daværende bosted tok ti minutter. Denne turen tok nesten en halvtimes tid. Rett og slett fordi jeg ikke kom meg av T-banen. Da vi nærmet oss mitt stopp, stivnet jeg mer og mer til og kjente at jeg ikke klarte å bevege meg. Jeg sto som frosset opp mot glassveggen med den lille søppeldunken på banen. Dette var første gang jeg fikk et ordentlig panikkanfall, hvor jeg faktisk ikke klarte å bevege meg fysisk på grunn av alle inntrykk og all frykten. Frykten for folk, frykten for at noe skulle skje, frykten for noe. Da jeg omsider klarte å bevege meg ut av vognen var jeg selvfølgelig langt fra hjemme, men satte meg ned på benken og gråt. Strigråt, uten lyd men med masse hikst og snufs. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd, og hvordan psyken min kunne påvirke kroppen min så til de grader fysisk også. Dette var bare én av flere av lignende tilfeller hvor jeg var ute av stand til å bevege meg.

Jeg kjenner flere som sliter med det sosiale, og føler seg rett og slett jævlig dårlig sammen med folk. Etter at jeg begynte å skrive om angsten min på dette nettstedet får jeg meldinger ukentlig med folk som kjenner seg igjen, og det setter jeg pris på, at jeg tydelig har gjort inntrykk på folk og gjort noe riktig siden de velger å åpne seg og fortelle sine historier. Jeg vil at flere deler, for jeg tror at deling gjør alt enklere. Jeg vet ikke når noe blir bedre, eller om jeg i det hele tatt blir det. For meg er angsten der hele tiden, men det synes jo ikke, for alle sykdommer gjør ikke det. Men jeg velger å håpe at ting skal bli bedre, selv om jeg ikke vet. Jeg venter fremdeles på å kunne ta den ølen med angsten og forsone meg med den – og kanskje, bare kanskje kunne be den hvile seg litt, og la meg være litt i fred.

Processed with VSCOcam with p5 preset

Vendepunktet

For fire år siden kom vendepunktet i livet mitt. Da brøt jeg totalt sammen, kollapset som en bringebærgelé som hadde fått for lite tid i kjøleskapet. Det var da jeg forsto det, at jeg var syk. At jeg ikke kunne fortsette å leve i fornektelse, og late som om ting var i den skjønneste orden.

Kvelden husker jeg kun i bruddstykker. Dette var etter lungekollapsen satte meg ute av spill. Satte musikken og livet på vent. Dette var deprimerende, og jeg begynte å drikke og feste mer og mer for å ha noe å finne på når jeg ikke kunne stå på scenen. Jeg visste at noe var galt, men på denne tiden hadde jeg aldri hatt noe særlig kontakt med «sjelslivet» mitt og følelsene mine, det hadde aldri vært et tema. Vi snakket aldri om slikt i min familie. Sykdom forbandt jeg med hosting, snørr og avrevne bein. Psykiske lidelser var gresk, og noe jeg aldri hadde forholdt meg til. Derfor visste jeg jo ikke hva som var galt. Men jeg kjente det jo, jeg kjente at jeg drakk for å dempe noe, men hva det var som måtte dempes visste jeg ikke. Jeg visste bare at drakk jeg tilstrekkelig forsvant de rare følelsene og tankene – for en stund.

Vi var en liten gjeng med kompiser som satt hjemme hos meg på Skage og drakk, og etterhvert bestemte vi oss for å dra ned til byen, i dette tilfellet er byen Namsos. Namsos har to utesteder, så vi skulle nok innom et av disse stedene. Men så langt kom vi ikke. Vidar, min beste venn og etterhvert livredder var sjåfør. Og turen endte hverken på «Bryggeriet» eller «Onkel Oskar», men på Namsos sykehus. Der husker jeg at jeg kastet opp tre-fire glass rødvin på det hvite sykehusgulvet, og klarte å karre meg ut av værelset og ut i bilen igjen. Der satt Vidar og ventet, og jeg tror det satt et par til i baksetet, men det er jeg usikker på. Her presterte jeg å fortelle at jeg var syk, og det eneste jeg klarte å si var at jeg hadde fått kreft. Hvor i all verden det ordet kom fra, og hvordan jeg fikk meg til å fortelle noe så løgnaktig og grusomt vet jeg ikke. Det visste jeg ikke da, og det vet jeg heller ikke nå. De i bilen trodde jo selvfølgelig på meg. Når et menneske må kjøres til sykehuset med påståtte brystsmerter sent på kvelden, og kommer ut igjen med beskjed om at det har fått en sykdom som er en av de hyppigste dødsårsakene her til lands blir man jo selvfølgelig redd.

Jeg husker at jeg og Vidar kjørte hjemover mot Skage igjen etter sykehusbesøket, og at det var dørgende stille i bilen. Vidar var tydelig redd og opprørt, og jeg var på bristepunktet og kjente tusenvis av tanker og tusenvis av tårer presse på. Når vi kom halvveis rant begeret over. Jeg gikk i total oppløsning. Jeg hylgråt, og bilen stoppet og ble kjørt til siden av veien. Ting begynte å gå opp, jeg begynte omsider å forstå hva som hadde bygd seg opp i hodet mitt. At jeg hadde et problem, at ting ikke var som det skulle være. Ikke i det hele tatt. Jeg husker at jeg, fullstendig oppløst i tårer sa til Vidar at jeg ikke var frisk, men at jeg ikke hadde kreft, det var løgn. Vidar reagerte selvfølgelig med sinne, men var tydelig redd, og uforstående. Jeg forsto jo absolutt ingenting selv. Verden raste, og jeg raste sammen med den. Vi kjørte hjem, og på veien hadde jeg rukket å ta en telefon til psykologen min, for ja, jeg gikk hos psykolog, men syntes ikke jeg trengte det og var der motvillig. Hva samtalen vår gikk ut på den kvelden vet jeg ikke, men jeg fortalte nok at jeg absolutt behøvde hjelp, og at jeg forsto det selv.

Hjemme ble jeg møtt av pappa. Jeg ga han en kjempestor klem, og holdt fast lenge. Så gikk jeg inn og la meg ned på sofaen og skalv. Jeg husker jeg hadde det vondt, ikke i brystet, men i hodet. Ikke hodepine, men en smerte som jeg nå kjenner så utrolig godt. Angsten hadde meldt sin ankomst, og det var tydelig at den hadde tenkt å flytte inn for godt. Vidar snakket med pappa i gangen, og fortalte hva som hadde skjedd. Pappa var fortvilet, men han var nok ikke bare overrasket over at det kom til å renne over for meg. Både mamma og pappa hadde nok sett det destruktive mønsteret med festing, stille oppførsel og en tankefull mine som jeg ikke hadde hatt tidligere. Men de visste ikke noen ting. Vidar visste ingenting. Jeg visste ingenting.

Hvordan tenker jeg tilbake på denne kvelden? Jo, jeg tenker tilbake på denne kvelden som et vendepunkt, og som en kveld jeg ikke ville vært foruten. Hadde ikke dette skjedd hadde jeg kanskje fremdeles levd i fornektelse, med hundrevis av stygge demoner innabords som jeg ikke var kjent med. Hvis jeg hadde levd i det hele tatt. Hadde jeg ikke møtt veggen så til de grader, hadde jeg aldri kommet nærme forståelse og sikkert bare fortsatt mitt usunne forbruk av alkohol og fremdeles levd i uvisshet. Hvorfor fortalte jeg at jeg hadde kreft? Jeg tror jeg fortalte at jeg hadde det fordi det var den første sykdommen jeg kom på. Som tidligere nevnt, forbandt jeg sykdom med noe fysisk, og psykisk sykdom var ikke noe jeg var kjent med. Jeg kunne sagt hva som helst den kvelden. Kreft er veldig alvorlig, og jeg visste at det var noe alvorlig feil, så da sa jeg nok bare det første og mest alvorlige jeg kom på. Et rop om hjelp – absolutt.

Vidar hjalp meg denne kvelden, han fikk meg trygt hjem og fikk meg til å forstå mer hva som foregikk, fikk meg til å roe meg ned. Vidar reddet livet mitt denne kvelden. Etter at han hadde fortalt hendelsesforløpet for faren min, kom han inn i stua og ga meg en sånn klem som man aldri glemmer. En klem så meningsfull og samtidig litt smertefull. En klem uten lyd, fordi ord ikke strekker til, og hadde ikke klart å beskrive det. Klemmen beskrev alt. Det var en klem som sa «Jeg er her, og selv om jeg ikke vet hva som skjer med deg, er jeg her og jeg er glad i deg.». Jeg er evig takknemlig for Vidar, og jeg forstår ofte ikke at han fremdeles er her og fremdeles er den beste vennen jeg har. Etter noe sånt ser man virkelig om vennskapet tåler det. Vennskapet vårt består nok trolig av smidd stål, gull og diamanter siden det er så solid.

Mitt forhold til alkohol har også forandret seg etter dette, heldigvis. Jeg har ikke sluttet å drikke, men jeg har virkelig roet meg ned og fått et sunt forhold til det. Jeg drikker ikke for å dempe, jeg drikker for å nyte. Øl er det beste jeg vet, det vet de som kjenner meg. Men alt med måte. Om psyken min er sterkere siden den gang, vet jeg ikke helt. Men jeg forstår i hvert fall mer om hva det dreier seg om. Derav denne bloggen selvfølgelig. Men jeg er nok bedre enn den gang, og mye mer moden og – fåkk it, jeg er da vel sterkere.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Vennepunktet. Anno 2015.

Å forklare angsten

Har du noen gang blitt stukket gjentatte ganger i siden med en pekefinger? Da har du nok syntes at det var både ubehagelig, irriterende og litt smertefullt. Tenk deg den følelsen kombinert med en sterk selvforakt, stor usikkerhet og en god dose nervøsitet. Da har du noe av angsten min.

Dette er vel litt depressiv lesning, men hei, du har vel ikke klikket deg inn på denne bloggen for å gapskratte og kose deg med en god kopp nisselatte med masse krem, kanel og kardemomme heller? (ja, jeg sitter på Espresso House og skriver dette innlegget.) For da vil jeg anbefale noe lysere, Humornieu for eksempel. Dette er rett og slett for å redegjøre litt skriftlig rundt angsten, siden jeg aldri har klart å virkelig beskrive følelsen jeg sitter med dag og natt på papiret.

Angst er en eksistensiell følelse som omfavner hele deg, og da mener jeg hele deg. I dette tilfellet er deg meg. Når det stormer som verst kjenner jeg meg helt lammet, og ute av stand til å bevege meg. Dette er panikk. En uberettiget panikk som kommer som et resultat av en hjerne som kontinuerlig kverner som en ekstremt kraftig mølle. Jeg tenker på alt, hele tiden. Og jeg tenker på alt på helt feil og verst tenkelig måte hele tiden. Ser for meg verst tenkelig utfall i hver eneste situasjon, helt til det verste tenkelige utfallet virker som det aller beste. Uroer meg for hva folk tenker om meg som meg, og om jeg fremstår helt feil. Bryr meg for mye. Bryr meg for lite. Tenker for mye, tenker ikke nok. Kaos, ro. Vil ikke at det skal være rolig, vil ha kaos. Stressa, men trives samtidig godt med stress. Vil slappe helt av, får dårlig samvittighet og prøver å skrive noe, skape noe. Får ikke til å skape noe konstruktivt og flott, blir sint på meg selv. Tenker at jeg har all verdens tid og at alt kommer til å ordne seg til slutt. Tenker samtidig at det er en livsløgn og at det bare går nedover med meg helt til jeg er død. Negativ, pessimist, realist eller bare ærlig? For ærlig? Lurer på hva vennene mine egentlig synes om meg. Er noen egentlig glad i meg, innerst inne? Jeg er jo ikke glad i meg selv en gang, har aldri klart å være det. Er alt for kritisk, føler jeg gjør alt feil uansett hvor mye ros jeg får. Blir satt ut og tom av ros også. Angst. Angst. Angst. Angst. Angst. Ordet blir tyngre, mer uforståelig og mer irriterende for hver gang jeg hvisker det. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg gå rundt med dette? Tenker at jeg er heldig som er «frisk» ellers, og vet at folk har det verre. Men tenker selvfølgelig «har de egentlig det?» Ville jeg gjenopplevd de tre lungekollapsene mine ti-tjue ganger til i stedet for å ha det sånn som jeg har det nå? Ja, det ville jeg. Uten å blunke.

Kaos. Det var sikkert kaotisk og slitsomt å lese det avsnittet der, og det håper jeg virkelig det var. Det finnes ingen pauser i hodet mitt, derav ingen ryddige, flotte og behagelige mellomrom. Angsten er som følelsen av å brenne inne med noe utrolig spennende og oppløftende å si i en samtale, men aldri få muligheten. Muligheten kommer ikke på grunn av alle de mørke og nedbrytende tankene.

Tror jeg det blir bedre? Som sagt, både ja og nei. Jeg går stadig nedover en bakke som noen ganger inneholder små humper som kan minne om oppoverbakker. Jeg håper jo jeg en gang blir kvitt. Jeg har lest, hørt og sett folk som har kommet seg helt opp fra mørket, tilsynelatende. For det er en essensiell greie synes jeg. Ja, det er skikkelig imponerende med folk som viser at de har blitt «friske» og er i full gang med et sunt og mentalt bedre liv. Men er de virkelig bedre? Der inne? Jeg ser jo ikke syk ut jeg heller, og er jo et velfungerende menneske utad. Masker ikler vi oss alle sammen, hver eneste dag. Bevisst eller ubevisst.

Jeg avslutter med en setning inspirert av en jeg skrev i det første innlegget mitt: Jeg håper jeg og angsten min en vakker dag kan tusle bort på espressoens hus på Majorstuen og ta oss en velfortjent kopp nisselatte sammen. Som venner.

Processed with VSCOcam with g3 preset

Skriv det som det er

I gårsdagens Ekko på NRK P2 ble temaene sorg og sykemelding diskutert. For som det ble sagt så er ikke sorg en sykdom, så om man opplever en dyp og altoppslukende sorg som gjør at man blir lammet og ute av stand til å arbeide, så kan ikke legen skrive ned sorg som årsak på sykemeldingen. Da må legen skrive noe sånt som depressiv reaksjon, psykisk ustabil eller lignende. Og det kan forståelig nok være belastende i etterkant å ha det i papirene sine. Men det jeg ikke forstår er at man ikke bare kan skrive SORG rett frem og ikke forfine det med noen ord som betyr nøyaktig det samme.

Jeg har vært sykemeldt på grunn av angsten min tidligere i livet. For i flere perioder har jeg opplevd å være ute av stand til å bevege meg når jeg våkner.
Jeg våkner til, klokka er kanskje halv syv på morgenen, og jeg ligger der med en nærmest mumifisert kropp. Øynene mine er vidåpne, og nærmest skriker etter hjelp siden munnen min ikke gjør det. Ørene mine er vare for den minste lille lyd, og kan høre en mygg klø seg på ryggen. Hendene mine knytter seg og slipper taket om hverandre, og beina mine har så inderlig lyst til å sparke, løpe eller bare spankulere, men klarer kun å ligge helt, helt i ro.

Og alt dette på grunn av en stemme som forteller meg at; nei, i dag kan du faktisk ikke gå på jobben. Nå har jeg vært snill å la deg gå på jobb uten å forstyrre på flere dager, så nå er det på tide at du ligger her og hører på meg som forteller hvor lite verdt du er som menneske, og hvor mye du bør skamme deg for hvert åndedrag du tar. Jeg er konfliktsky jeg, så jeg tar sjelden eller aldri en diskusjon om det, og bare lystrer.

Men jeg aner ikke hva det står i papirene mine, hva legen faktisk skrev da jeg ble sykemeldt. Jeg forklarte jo alt, og legen min vet jo det meste om angsten, svettetokter, hjertebank, lungekollapser og mye av selvforfakten min, men om det står svart på hvitt ANGST i den aktuelle sykemeldingen, det vet jeg absolutt ingenting om. Og det var nettopp det jeg ble veldig undrende til av å høre denne delen i sendingen av Ekko i går, siden ikke sorg som jeg mener er likefullt en lidelse som angst, tydeligvis ikke er noe som leger kan skrive i sykemeldingen. Jeg mener at sorg deler mange likhetstrekk med angst, og i mange tilfeller er helt sikkert sorgprosessen veldig angstbefengt og også. Både angst og sorg er normalt, og ikke to sensasjoner som må forfines og pludres med på papiret. Skriv det som det er.

Men. Er. Jeg. Ensom?

I lørdagens utgave av Morgenbladet skrev Harald Eia et fantastisk essay om «de fem veiene inn i ensomheten». Der gikk han igjennom fem personlighetstrekk som kan gjøre oss mennesker ensomme, noe som var helt utrolig interessant å lese, spesielt fordi det inneholdt en høy gjenkjennelsesfaktor for min del. Så i dette innlegget skal jeg være så frekk å gå igjennom de samme personlighetstrekkene og rett og slett diagnostisere meg selv jeg også.

Først vil jeg påstå at jeg ikke er særlig ensom, jeg føler meg i hvert fall ikke ensom. I den forstand at jeg har en fantastisk flott samboer, en fin og forståelig familie, gode og pålitelige venner, og stødige og snille kolleger. Men, jeg er jo glad i å være alene. Jeg trives godt i mitt eget selskap selv om jeg ofte ikke kan fordra meg selv. Jeg trives med å bare ligge på sofaen foran tv-en som ikke gir hjernen min noe særlig nyttig føde samtidig som jeg hiver nedpå noen øl som heller ikke tilføyer hjernen min noe særlig matnyttig. Men så trives jeg godt med å være litt snillere med hjernen min og gir den noe den kan bli mett på i form av en god bok eller en interessant dokumentar. Når jeg sitter skråstrek ligger der i mitt eget selskap, blir jeg alltid fylt med en dårlig samvittighet for at jeg ikke er «den karen» som er ute med kompiser og tar noen øl på en helt vanlig ukedag, eller bare «chiller» i stua hos en av de kompisene med tv-en på. Den samme tv-en som viser det samme søppelet som når jeg er alene, og den samme ølen som jeg kan drikke hjemme bare billigere. Ofte vinner jeg. Skjønner du?

Det første personlighetstrekket Harald nevner er «lav skår på ekstraversjon» *, noe jeg jo har skrevet et innlegg som fikk litt småhard medfart av fordi jeg blandet noen begreper. Det beklager jeg, men sånt kan skje. Jeg er ingen elitefyr. Uansett, dette er noe jeg definitivt kan skrive under med kanskje tre-fire streker under svaret, for her skårer jeg veldig lavt. De ekstroverte elsker å være med mennesker, elsker å treffe nye mennesker og konversere hele natta lang. De får mer energi av dette. Introvert som jeg er, har det ikke på den måten. Jeg blir sliten, og får ikke mer energi av det. Ikke sånn at jeg ikke liker å være sammen med andre mennesker, men jeg får ikke det samme kicket av det som ekstroverte gjør. Derfor vinner ofte sofaen og butikkølet.

Den andre veien er en «høy skår på personlighetstrekket nevrotisisme». Dette vil si mennesker som tar seg lett nær av ting og blir lei seg av hva andre sier om en. Jeg vil ikke si at jeg er et nevrotisk menneske. Jeg bryr meg om hva andre sier om meg, ja, og kan absolutt gruble mye på kritikk jeg får enten det er om musikken eller bloggingen, men jeg blir ikke nevneverdig lei meg. Jeg er veldig sensitiv, ganske høytidelig og tenker ofte på hvordan andre ser meg. Så jo, kanskje jeg gir meg selv et halvt poeng på denne. Så langt ett og et halvt poeng til meg selv.

Den tredje veien er et avsnitt som jeg vet jeg får raskt overstått. Det er nemlig «høy skår på trekket åpenhet». Denne bloggen og en viss artikkel på NRK P3 forklarer nok dette punktet veldig godt. Jeg skårer skyhøyt her. To og et halvt poeng så langt.

Den fjerde inngangen er «høy skår på planmessighet». Det å være ambisiøs og veldig opptatt av å nå målene sine er noe jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg har mange planer, og det har jeg alltid hatt. Og har vært veldig god på å fullføre alle disse planene. Enten det har vært innen musikk eller annen jobb. Så først og fremst innenfor rekreasjon, og ikke i livet mitt ellers. Jeg vet veldig godt at jeg burde vært flinkere på sette mål som hadde gitt meg en bedre psyke, men jeg har aldri kommet dit. For å være ærlig har jeg ingen anelse om hva disse målene skulle vært heller. Jeg er mest fokusert på å gjøre det bra innenfor alt jeg er opptatt av. Musikk, skriving og å jobbe meg inn mot journalistikkfeltet som er det jeg vil gjøre når jeg en gang blir stor. Så alle mine planer handler i bunn og grunn om jobb. Så her er det mye jeg kan ta tak i, men jeg vet ikke hva og hvordan. Frykten for å mislykkes er veldig, veldig stor. Men i innlegget nevner Harald den eremittilværelsen som forfattere klarer å være i for å skrive en bok med hele verden på utsiden, men det tror jeg virkelig ikke jeg har i meg.

Det siste leddet i denne ensomhetsreisen er punktet medmenneskelighet. Her sliter jeg litt med å finne ut om jeg faktisk skårer helt. Jeg bryr meg jo, men folk som skårer høyt på dette får ordentlig vondt av andre som lider, og lever og ånder for å hjelpe andre. Jeg må helt ærlig å si at jeg får ikke ordentlig vondt i hjerterota av andre menneskers lidelse, og det skulle jeg selvfølgelig ønske jeg gjorde, og jeg skulle også ønske at jeg var en større filantrop enn det jeg er. Skårer man høyt på dette er man selvfølgelig sjelden ensom, og skårer man lavt er man nok ikke omgitt av mange nære og gode venner. Hat var noe som var mer sentralt i mitt liv tidligere, og noe som tok opp mye av tiden og energien min. Jeg var opptatt av å hate, hate mest mulig, og hate flest mulig. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Men jeg har alltid vært skeptisk og ikke så glad i andre mennesker, og i mine aller mørkeste og mest depressive perioder var jeg så negativ at det smittet over på andre og gjorde det tungt og vanskelig å være sammen med meg. Men dette har forsvunnet, ikke helt, men mye. Jeg er ikke et menneske som går rundt og proklamerer hatet mitt, og sier at det og det mennesket fortjener å hates på grunn av bittesmå fillete årsaker. Samboeren min sier at jeg er blitt et mye mer omgjengelig menneske nå, og har det endelig i meg å kunne si gode ting om andre. Dette er noe som har sittet langt inne tidligere, og vært nærmest fullstendig fraværende. Så nei, jeg skårer nok ikke så lavt på dette som jeg hadde trodd. Jeg er nok ganske medmenneskelig.

Tre og et halvt skårer jeg på denne flotte reisen som jeg kan se det. Men er jeg ensom? Nei, jeg er ikke det. Men jeg er farlig nær på flere områder, og etter å ha gått igjennom denne reisen vet jeg hva jeg kan justere, hva jeg kan gruble litt mer på, hva jeg kan spørre psykologer og andre mer om for å for alltid kunne unngå å bli et ensomt menneske. For det vil jeg jo ikke, men jeg har slettes ikke noe i mot å være alene. Foran den tv-en, med den butikkølen. Men som Harald Eia skriver så fint: om man leser nok om diabetes 2, kan man faktisk unngå å få diabetes 2.

* Jeg bruker gåseøyne her for å vise at dette er Eias betegnelser fra artikkelen.

La peur d’avoir peur

Jeg lå i sengen min og inviterte angsten. Jeg kjente den trenge seg gjennom illusjonen og ønsket om å ha en fin helg helt alene. At det skulle gjøre noe med meg som kanskje kunne vare lenge, sånn som før.

Jeg lå i sengen og glemte et sekund hvor jeg var. Så husket jeg det brått og så kom redselen for angsten. Angsten som krøp oppover bena for så å kave seg forbi det akkurat svake nok hjertet, og opp til hodet. Der begynte den å sirkle rundt kraniet, på leting etter en sprekk fra tidligere besøk som ikke var helt lukket ennå. Der var det en. Sprekkene rekker aldri helt å gro. Angsten omsluttet hjernen min og tok seg til rette som en student som kommer hjem til jul på en både hyggelig og utakknemlig måte. Angsten hilser ikke, rydder ikke opp etter seg, men tar seg til rette. Den tømmer kjøleskapet og gjør deg utslitt, men så er du glad i den likevel.
Det finnes ro i angsten. Trygghet. Man vil ikke slippe den. Jeg tror det er det psykologer er til. De skal ikke fikse hjernen din, de skal få deg til å ville gjøre det selv. Jeg husket et sekund på at Sophie betyr visdom, og så glemte jeg det igjen.
Men det finnes himla mye angst i angsten altså. Den er utrygg også. Også er den som et virus. Har du sett kreftceller? Jeg er sikker på at det er sånn angst ser ut. Klissete og giftig. Du kan gjøre så lite som å komme på at angst finnes, og med ett har den tatt bolig i deg på ny. Sånn var det nå. Jeg hadde kommet på at det kunne hende det ikke skulle bli så fett å være helt alene selv om jeg trives best alene. Og da kom den og tok over. Så jeg ikke trengte å tvile. Så jeg ikke trengte å hvile.Det å ligge i en diger seng i en diger by i et annet land enn Norge var ikke den optimale situasjonen for at angsten skulle komme. Jeg visste ikke at jeg hadde pakket den med meg en gang. I Paris er det lett å ikke gidde. Å ikke ha energi. Å ikke dra til Eiffeltårnet etter Sacre Coeur. Hva hadde jeg der å gjøre, når jeg hadde angst og det forhåpentligvis skulle regne i morgen så jeg kunne bli inne og pleie den? På en annen side; hva hadde jeg imot grå gater og passende musikk som gjorde meg til en del av en montage i en film?

Køen inn til Notre Dame var som køen til asylplass; uoversiktelig og vond å stå bakerst i. Jeg visste ikke helt, men så bestemte jeg meg for at jeg ikke hadde noe bedre å gjøre under grå himmel den dagen. Eller i livet. Jeg hadde jo, tross flere turer til Paris pluss disse tre månedene inn i oppholdet mitt, aldri besøkt Notre Dame. Jeg sto i kø i 46 minutter og syv sekunder før jeg fikk komme inn i katedralen. Da jeg gikk innover forsto jeg fort at jeg hadde vært der før, og at det ikke ville være verdt det. Jeg skjønte også at dette ikke hadde hjulpet. Nå var det for sent. En masse mennesker. Hysje-lyder på flere språk over høytaler. Noens mobil som ikke var på lydløs. Angst.

Veien ut. Hiphop på øret for å føle meg stor og sterk. Money Trees. Noen som sto i veien som flyttet seg for meg men som likevel sto i veien og ødela flowen min. Angst, ya bish.

Trappene opp til den tomme leiligheten. Episodene med «Louie». Avkoblingen ved å apatisk keepe up med the Kardashians. Huske på at jeg ikke klarer noe. Angst.

Huske på at alt er statisk. Angst.

Verdensrommet og det uendelige. Angst.

«Hei, jeg skal ha en pils. Og en ny personlighet.» Angst

Å skulle hjem til Norge en gang. IKEA. Angst.

Være glad noen ganger. Store kontraster. Hvordan skal dette gå, Sophie? 2. persons angst.

Være glad flere ganger. Føle trygghet noen ganger. Miste kontrollen.

HJELP! HVORDAN OVERLEVER MAN UTEN ANGST?

Dette er et utdrag fra en liten novelle jeg skriver på, som handler om Paris, angst, høysensitivitet og tvangstanker. Jeg bodde der i fire måneder våren 2015, sammen med Nina, verdens beste menneske, som skulle hjem til Norge i konfirmasjon en helg. Historien er basert på virkelighet, men noe er likevel fiksjon -eller løgn, som jeg liker å kalle det. Jeg har, som du kanskje leser, prøvd å personifisere angsten. Jeg tror det er nødvendig å se på den som en kraft som kommer utenfra, som ikke er iboende i oss, for å bli kvitt den. Vi har så mye rart inni oss. Så mye fint og vondt. Prøv å unngå å dyrke det vonde. Ikke plei det for mye, og ikke la det bli trygt. La peur d’avoir peur= frykten for frykt.

Sophie Elisabeth De Rohan-Birkeland

Irritert og introvert

«Hvorfor ler du ikke mer?»
«Hvorfor er du så stille?»
«Hvorfor blir du ikke med?»
«Hvorfor jubler du ikke?»

– Fordi det er ikke mer å hente!

Selv om jeg er et introvert menneske, betyr ikke det at jeg må sitte sammenkrøllet i en sofa til alle døgnets tider. Introvert, ekstrovert, jeg ser at mange misforstår disse begrepene. Mange tror at er du ekstrovert er du pokka nødt til å alltid juble, være med mennesker og utstråle glede, og er du introvert sitter du, som nevnt, sammenkrøllet i en sofa og er så å si luft. Dette er jo ikke riktig.

Det som er med ekstroverte mennesker er at de blir fóret av andre menneskers energi. Det gjør ikke introverte mennesker. Et ekstrovert menneske elsker å være sammen med andre, og blir sterkere, gladere og bedre av det. Hos et introvert menneske kan dette virke helt motsatt. Er man sammen med mange som har det kjempebra kan man rett og slett bli sliten og nedbrutt. Vi som er introverte har rett og slett ikke like mye positiv energi som de ekstroverte, og det skal du vite at det er noe jeg savner og skulle ønske jeg hadde mer av.

Men selv om ekstroverte mennesker får mye mer ut av å være sammen med andre, så må jo alle mennesker «lades» innimellom. Det er ikke slik at en ekstrovert person konstant er sammen med andre og ikke kan ha det kjipt og ville være alene, for det er nok tilfelle i flere situasjoner. Akkurat som at introverte mennesker også behøver og ønsker å være sosiale og ha det fantastisk fint sammen med andre mennesker. Men poenget mitt er at introverte mennesker ofte kjenner på det at det er bedre å være sammen med et begrenset antall mennesker om gangen, og at man ikke blir kastet ut i en publikumsmasse på samme skala som publikumet på Rådhusplassen når VG-lista går av stabelen.

Jeg vil være sammen med andre jeg, og jeg skammer meg hver gang jeg krøller meg sammen i sofaen. Jeg skammer meg og blir skikkelig lei meg fordi jeg ikke har mer energi igjen, og fordi det føles ut som om det er noe jeg gjør med vilje, og fordi jeg er helt sikker på at mange tror jeg gjør det med vilje også. Men det håper jeg virkelig ikke, for hadde jeg skulle gjort noe med vilje hadde jeg skuslet bort all den lave og dårlige energien min og fylt opp med positiv energi og løpt ut i gatene med parykk og tåspissko. Dans dans.