Lykkelig med angst

Lykkelig med angst. Tre ord jeg fikk høre for noen uker siden. Tre veldig sterke og vanskelige ord. Ord som på mange måter ikke hører sammen i samme setning i det hele tatt. Men er det mulig? Er det mulig å være lykkelig med angst?

Jeg anser meg selv som et ganske heldig og lykkelig menneske. Heldig i den forstand at jeg er fysisk frisk, jeg er fremdeles ung og har fremtiden foran meg. Jeg har tak over hodet, kan spise hva jeg vil og når jeg vil, og bor i et av verdens aller beste land å bo i for noen. Jeg er lykkelig fordi jeg har en fantastisk samboer som forstår meg, og som faktisk elsker meg selv om jeg slettes ikke elsker meg selv. Det meste i livet mitt er fint, men jeg er, som Kråkesølv sier det; flink til å gjøre perfekt om til greit.

Det er jo ikke noe jeg gjør med vilje, for det er noe jeg ikke har en smule kontroll over. Hodet mitt er tungt, hodet mitt veier like mye som meg selv, og ofte mer. Jeg bør være glad, lykkelig, takknemlig, og rett og slett bare sette pris på alt jeg har. Jeg har tusen grunner for å ikke ha det vondt, og hadde det vært opp til meg hadde jeg selvfølgelig skrudd av angsten. Men det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Men så er det dette med lykke da, jeg vil jo være lykkelig. Alle vil vi vel være lykkelige. Men når man er så proppfull av angst for livet, døden og bare det å være, ja så overskygger det hvert eneste fnugg av lykke man kan ha i kroppen.

Kan lykke og angst forenes? Jeg har i alle fall begynt å venne meg mer og mer til at jeg i bunn og grunn er et engstelig menneske, og at angsten kanskje aldri vil slippe tak. Da må jeg i det minste klare å forsone meg med angsten, så vi kan, om ikke bli bestevenner, i alle fall komme overens. Ta en kaffe eller en øl sammen eller noe.

Processed with VSCOcam with t1 preset