Men hvorfor må jeg skamme meg over sykdommen min?

Hvorfor må jeg late som? Hvorfor må jeg alltid forklare meg? Hvorfor må jeg konstant gå å skamme meg over den jeg er og hvordan jeg har det?

På søndag leste jeg et innlegg på nettsidene til Aftenposten skrevet av en syk(t) modig og bra jente(20). Det er sjelden jeg leser noe hvor hvert eneste ord, hver eneste setning og hvert eneste lille utsagn stemmer så godt med mitt eget liv. Jeg kjente meg igjen i absolutt alt sammen. Alt fra å hate meg selv til å ha følelsen av å ikke ha en fremtid.

«Men, oi, det gikk jo så bra med deg?» kan noen sikkert spørre seg nå, og tenke på det forrige innlegget jeg skrev. Men livet mitt er oftest mørkt, med innblikk av lysglimt, og når de lysglimtene inntreffer jeg prøver jeg så godt jeg kan å bruke de til det fulle. Men jeg er et menneske som konstant tenker, og konstant tenker mye, og konstant tenker feil. Jeg tenker at jeg skjemmes over den jeg er, og hvordan jeg har det, jeg skjemmes over at alle jeg liker og kjenner vet at jeg har det sånn, og jeg tenker at de ser litt annerledes på meg enn de gjorde før. Ikke misforstå, jeg får bare støtte av de menneskene jeg er glad i, men jeg kan ikke noe for at jeg tenker sånn uavhengig av det.

Samboeren min fortalte meg en historie om en mann fra byen sin som skulle stå på en scene og fortelle en historie, og fortalte så fint og åpent om sin egen psykiske sykdom, som om det ikke var noe big deal, som om det var noe helt vanlig. Jeg ble så utrolig glad da jeg hørte dette, for det er jo akkurat sånn det skal være! Psykisk sykdom ER helt vanlig, og er ingen big deal, og det skal være mulig å snakke om det på en helt vanlig måte uten stress og dårlig stemning.

Det største problemet med angsten er jo nettopp dette at man føler på skammen hele tiden, skammen av å være annerledes, skammen av å være rammet av en sykdom som uheldigvis veldig mange ser på som en tøysesykdom, skammen av å ikke være i stand til å yte sitt ytterste. Min største bekymring nå er fremtiden, vil jeg komme meg i jobb igjen? Vil jeg klare å komme inn på det studiet jeg vil etterhvert? Vil jeg ha penger nok? Sånn går dagene. Det er alltid en bekymring eller ti som overskygger følelsen av lykke og ro.

Jeg reiser med min kjære samboer(som jeg aldri hadde klart meg uten, kan ikke si det nok) på en ordentlig norgesferie i morgen, og håper og tror jeg skal klare å ha det fint nok til at lykke kan overskygge det mørke, for en gangs skyld. Og til kjære jente(20), vil jeg si det jeg stadig får høre, heldigvis oftere og oftere, nemlig at du er ikke alene. Og jeg synes du er helt utrolig tøff og gjør det eneste riktige ved å fortelle din historie, og skriver det på en så utrolig god og gjenkjennelig måte, og jeg skulle ønske jeg kunne si at du ikke må skamme deg, det går over til slutt – men det kan jeg ikke. Jeg synes ikke vi skal skamme oss, men jeg sitter jo ikke på noen fasit, akkurat som de som til stadighet forteller meg at det går over og at det blir bedre, det vet de jo ingenting om.

Men jeg kan jo si både for din del, min del, og alle andre i lignende situasjoner, at jeg virkelig håper det blir bedre, at det går over, og at vi slipper å skjemmes. Det håper jeg virkelig, av hele mitt hjerte.

Jøss, det går bra

Nå er jeg tilbake i leiligheten i Oslo etter en fin ferieuke hjemme hos mor og far. Det har vært en uke med mye god kvalitetstid sammen med familie og venner, og jeg kjenner meg lettere til sinns. Det er lenge siden jeg har kunnet svare «jo, det går bra» når noen spør meg hvordan det går med meg, og virkelig ment det, men det kan jeg faktisk nå. Og jeg håper jeg kan bruke det svaret på ordentlig i lang tid fremover.

Jeg har nok alltid svart at det går bra når noen spør, men det er fordi jeg ikke vil bruke unødvendig lang tid på en samtale jeg ikke vil ha, og lage dårlig stemning. Man svarer jo at det går bra som en refleks bare, det er jo et standardsvar som ligger der latent, selv om flere helt sikkert kan se på meg at det ofte ikke går så bra. Men den siste uka har jeg faktisk kjent at jeg har ment det, at jeg faktisk ser lysere på ting. Dette er noe jeg har følt tidligere, men det har gått så fort over og jeg har ikke klart å ha troen på at det faktisk kan gå bra. Nå vil jeg det. For nå er jeg så forbanna lei av hodet mitt og alle mine tanker at det faktisk bare må gå. Jeg skal i alle fall gjøre alt i min makt for at ting skal løsne, og solen skal skinne litt oftere.

Nøkkelen er jo å tenke annerledes, og det er nettopp den nøkkelen jeg ikke har. Men jeg begynner stadig å komme nærmere flere ledetråder som forteller meg hvordan jeg en dag skal få tak i den nøkkelen. Jeg har begynt å lese en veldig god men krevende bok om angst skrevet av fantastiske Alice Boyes, som heter «The Anxiety Toolkit», jeg er bare halvveis, men kan allerede anbefale den på det varmeste. Jeg tenkte da jeg kjøpte den at det er jo bare tull å lese seg friskere, men det funker. Det handler bare om å stole på seg selv og faktisk gå inn for å snu om på gamle vaner og tanker. Lover å gjøre en aldri så liten bokanmeldelse når jeg er ferdig.

Jeg har aldri hatt særlig troen på meg selv, og det har jeg fremdeles ikke, men jeg begynner å tenke at jeg i alle fall skal få til å leve et fullverdig liv, for det synes jeg jo i bunn og grunn at jeg fortjener. På mandag tok jeg en øl sammen med en venn og et aldri så lite forbilde av meg, en veldig klok, morsom og dyktig mann som lever av å putte smil på andre mennesker. Vi snakket om alt og ingenting, og han syntes det ga stor mening at jeg har gått fra å være en musiker som har stått på scenen og underholdt i mange år, til å nå ville jobbe i radio. Jeg har alltid vært interessert i journalistikk, og spesielt radio, og har nok alltid visst at jeg vil ende opp der. Men når man kaster seg inn i musikken så blir det selvfølgelig veldig altoppslukende, og nå når jeg har tatt en god gammeldags pause fra musikken har jeg endelig funnet ut at jeg fremdeles veldig gjerne vil bli en radiostemme. Han syntes dette ga mening fordi jeg vil underholde, men på grunn av angsten min er det jo selvfølgelig mye tryggere å underholde på avstand – i et rom med en mikrofon foran meg.

Dette betyr også mye, at jeg endelig har bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Helt siden jeg besøkte NRK Marienlyst som tiåring, har jeg sagt at jeg skal bo i Oslo og jobbe i NRK. Vel, en av to er allerede gjennomført, så nå gjelder det bare å stå på. Det føles helt sykt godt å endelig ha et konkret mål, og det føles også godt å høre utsagn som «men det har vi jo alltid skjønt», og «det kommer du til å passe perfekt til». Støtte føles godt, og til de som sier «men du må ikke slutte helt med musikken da»(hei, mor og far bl.a.) så er musikken en del av meg, ikke bare en interesse og en hobby som jeg kan slutte med. Musikk er en stor del av identiteten min, og jeg skriver fremdeles musikk, og kommer helt sikkert til å gi ut mer musikk en vakker dag.

Se der, der kom den første posten med litt mer optimisme enn vanlig på denne bloggen. Jeg vet, jeg er like overrasket som dere. For dere skal vite at livet til oss engstelige mennesker ikke bare er mørke og fordervelse, det kan faktisk være helt ålreit noen ganger også.




Kniven på strupen

Nå skal jeg fortelle en reell historie, eller faktisk to reelle historier fra mitt eget liv. Dette er to identiske historier som inneholder to identiske livstruende situasjoner som nesten aldri skjer. Jeg vil fortelle dette fordi jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å gå skikkelig ned i kjelleren og reagere kraftig på det, eller fortsette å forholde meg kald og skremmende nøytral rundt det.

I vinter hadde jeg vært ute på byen med en god venn av meg, og hendelsen skjedde da jeg skulle gå hjemover. Vi hadde vært på et lunt og koselig sted like ved Youngstorget i Oslo, og det er nettopp grosserer Jørgen Youngs torv jeg har et litt småambivalent forhold til i dag grunnet dette. Da klokka nærmet seg «siste mulighet for å rekke banen hjem», altså ca midnatt, bestemte vi oss for å ta kvelden og gå hvert til vårt. Jeg var ikke pære, dritings eller veldig full om du vil, men jeg hadde vel drukket en fire-fem halvlitere. Da jeg var på vei mot Jernbanetorget(mitt minst foretrukne sted i hele denne jævla fine byen) ble jeg stoppet av en person som tydelig var rusa på et pulver type hvitt. Denne mannen ville nok finansiere neste brukerdose, og ville prøve å selge meg noe av stoffet sitt. Jeg sa som sant var at jeg hverken hadde kontanter eller lyst til å kjøpe noe som helst av han. Men som selgere flest ville han jo ikke gi seg, og sto veldig på for å få solgt meg noe av stoffet sitt. Mildt sagt pågående type.

Han maste og maste om at jeg jo kunne gå i en minibank å ta ut noen penger til han, men jeg sto på mitt og sa at jeg ikke har lyst til å gjøre noen handel hos denne herren. I løpet av tre sekunder så jeg det som før var et smilende ansikt forvandle seg til en sint mine og jeg kjente noe kaldt og litt skarpt presse mot halsen min, rett under adamseplet, sånn at jeg instinktivt presset adamseplet oppover mot haken.

Hva han sa da han sto der med en stor kniv mot strupen min husker jeg ikke, men han var tydelig sint og klar for å gjøre en liten håndbevegelse så jeg lå der midt på brosteinen som en blodig og dårlig kunde av han.

Slike situasjoner tenker vi nok alle på noen ganger, inkludert meg. Hvordan reagerer man om man faktisk blir truet på livet med et våpen? Min reaksjon var akkurat slik som jeg hadde håpet den skulle være – iskald. Jeg sto der helt stille og stirret denne mannen i øynene som jeg nettopp hadde møtt på grunn av min ufattelig dårlige evne til å si nei og ignorere mennesker selv om jeg bør det. Jeg husker hva jeg sa også, jeg fortalte han at du får bare gjøre det du må, om det virkelig er verdt det. For jeg har ingenting å gi deg.

Jeg tror han ble satt ut av min reaksjon, og hadde vel ikke trodd at denne høye, langhåra, tatoverte mannen skulle være så tøff og kald. Han ble tydelig nervøs, og i løpet av et minutt var det hele over, han trakk til seg kniven og løp avgårde uten et ord. Jeg sto igjen med en undring over min egen reaksjon, og en helt ufattelig stor stolthet. Tenk at jeg reagerte på den måten. Tenk at jeg ikke skrek som en kastrert kattepus og ropte IKKE DREP MEG IKKE DREP MEG.

Bare noen måneder etter denne hendelsen skjedde det igjen, og dette høres litt for godt ut til å være sant, men det er det faktisk. Dette beskriver bare min høye uflaks på en så utrolig grei måte. For jeg ble nesten ikke overrasket en gang da det skjedde igjen. Ettersom jeg har fortalt om første gang, trenger jeg nesten ikke å forklare den andre gangen, siden de er nesten helt identiske, men jeg kan gi en oppsummering.

Andre gang skjedde på helt samme torg, i helt samme by, og med en type som var relativt lik den forrige fjompen jeg møtte. Jeg hadde vært ute med noen venner, og det ble senere og fuktigere denne kvelden husker jeg, men jeg kom meg hjem med en taxi. Før jeg kom meg inn i en taxi ble jeg da stoppet av en løk som ville selge meg noe «hvitt gull» som han så kleint kalte det. Jeg gjentok regla mi fra forrige gang og sa at jeg vil ikke handle av han, og kommer ikke til å gå i en minibank å ta ut noen penger heller siden jeg visste at det argumentet kom opp etterhvert. Kniv på strupen. Denne gangen var det mange rundt, så han løp avgårde mye raskere enn han forrige, for da var det nesten tomt på Youngstorget. Folk ropte og skrek til han og kom løpende bort til oss og prøvde å få tak i han, men han var tydelig redd og ganske rask, for han kom seg bort uten å bli tatt. Jeg husker folk var tydelig opprørte, men det var ikke jeg, ikke denne gangen heller. Det gikk helt fint med meg, svarte jeg.

Og det gjorde det, og det gjør det fremdeles(altså sett bort fra min konstante angst og selvforakt osv selvfølgelig). Jeg har reflektert veldig lite rundt situasjonen, og bare kjent på en stolthet rundt min reaksjon og min evne til å holde hodet kaldt og ikke vise frykt i en så presset og kritisk situasjon. Men jeg forstår det ikke, for jeg har aldri visst at jeg hadde det i meg, at noe så sterkt kunne bo i meg som er så svak. Kanskje jeg ikke er så svak allikevel når alt kommer til alt. Pust.

Frykten for forståelse

Hva skjer når man endelig forstår noen? Hva skal man gjøre? Hvilket ansvar har man? Skal man fortelle det videre?

For å ta det første først, hvis man endelig som venn, kjæreste eller familiemedlem forstår noen som er psykisk syke, har man jo kommet veldig langt. Og med å forstå noen, mener jeg selvfølgelig ikke å ha full forståelse, for det har ofte ikke vi som er psykisk syke selv heller. Store deler av min psykiske syke handler nettopp om uvitenhet, og liten forståelse for hvorfor jeg har det så vondt som jeg har det. Men det å endelig føle at man kan få litt innsikt i hva et menneske sliter med, er veldig fint. Og det andre spørsmålet jeg stiller er hva man skal gjøre da?

Jeg kan kun snakke av egne erfaringer i denne bloggen, men etterhvert vil jeg ta med erfaringer fra venner og bekjente om det lar seg gjøre. Men det jeg vil, og forventer fra et annet menneske som kjenner en viss forståelse, er at det mennesket dyrker den forståelsen, men ikke er for voldsom. Jeg vil ikke ha et menneske som spør og graver hvert ledige sekund, for det gjør jeg selv – hvert ledige sekund. Jeg vil ha et menneske som bryr seg uten å måtte spørre og grave, uten å måtte mase og sende meg urolige blikk så ofte som mulig. Jeg vil at menneskene som bryr seg er der. Det er det. Det er det jeg vil. Jeg vil at menneskene som jeg bryr meg om og som kjenner meg og min sykdom er der for meg, og som i stedet for å stille meg tusen spørsmål jeg ikke kjenner svaret til, kan ta i mot spørsmål fra meg om det trengs.

Hvilket ansvar har man? Det var det tredje spørsmålet jeg innledet dette innlegget med. Og det eneste ansvaret man har er å være der som sagt, og være tilstede. Ikke la seg skremme av den syke, selv om det jo kan være overveldende og faktisk ganske skremmende å være sammen med et psykisk sykt menneske om det forekommer anfall eller lignende. Men det er ikke farlig, det farligste er om vi opplever mer motgang enn nødvendig. Vi trenger ikke den usikkerheten som vi allerede kjenner på konstant, og frykten som for lengst har tatt bolig i oss. Nei, det viktigste er at man er der, og du tenker sikkert; ja men, hva skal jeg si? Jo, du skal si så lite som mulig. Stillheten i slike situasjoner, en klem, et smil og et trøstende blikk er så mye mer enn nok.

Skal man fortelle det videre? Det synes jeg man kan gjøre, men ikke nevn det enkelte mennesket ved navn uten å spørre om det er i orden først. Det er klart det er mye å bære på om man får vite at et menneske man bryr seg om er sykt, og det hjelper å prate om det enten man er pårørende eller syk. Pårørende er et ord jeg ikke liker i denne sammenhengen, vi er jo ikke døde. Trekker det rolig tilbake.

Og sånne gode gamle klisjeer som «bak skyene er himmelen alltid blå», de kan dere godt få lov til å servere hvis de får dere til å føle dere litt bedre og klokere, men de funker strengt tatt ikke. Men kjør på. Jeg setter pris på at dere finnes. Det hadde gått så uendelig mye verre om dere ikke hadde eksistert.

Processed with VSCOcam with c1 preset