Frykten for forståelse

Hva skjer når man endelig forstår noen? Hva skal man gjøre? Hvilket ansvar har man? Skal man fortelle det videre?

For å ta det første først, hvis man endelig som venn, kjæreste eller familiemedlem forstår noen som er psykisk syke, har man jo kommet veldig langt. Og med å forstå noen, mener jeg selvfølgelig ikke å ha full forståelse, for det har ofte ikke vi som er psykisk syke selv heller. Store deler av min psykiske syke handler nettopp om uvitenhet, og liten forståelse for hvorfor jeg har det så vondt som jeg har det. Men det å endelig føle at man kan få litt innsikt i hva et menneske sliter med, er veldig fint. Og det andre spørsmålet jeg stiller er hva man skal gjøre da?

Jeg kan kun snakke av egne erfaringer i denne bloggen, men etterhvert vil jeg ta med erfaringer fra venner og bekjente om det lar seg gjøre. Men det jeg vil, og forventer fra et annet menneske som kjenner en viss forståelse, er at det mennesket dyrker den forståelsen, men ikke er for voldsom. Jeg vil ikke ha et menneske som spør og graver hvert ledige sekund, for det gjør jeg selv – hvert ledige sekund. Jeg vil ha et menneske som bryr seg uten å måtte spørre og grave, uten å måtte mase og sende meg urolige blikk så ofte som mulig. Jeg vil at menneskene som bryr seg er der. Det er det. Det er det jeg vil. Jeg vil at menneskene som jeg bryr meg om og som kjenner meg og min sykdom er der for meg, og som i stedet for å stille meg tusen spørsmål jeg ikke kjenner svaret til, kan ta i mot spørsmål fra meg om det trengs.

Hvilket ansvar har man? Det var det tredje spørsmålet jeg innledet dette innlegget med. Og det eneste ansvaret man har er å være der som sagt, og være tilstede. Ikke la seg skremme av den syke, selv om det jo kan være overveldende og faktisk ganske skremmende å være sammen med et psykisk sykt menneske om det forekommer anfall eller lignende. Men det er ikke farlig, det farligste er om vi opplever mer motgang enn nødvendig. Vi trenger ikke den usikkerheten som vi allerede kjenner på konstant, og frykten som for lengst har tatt bolig i oss. Nei, det viktigste er at man er der, og du tenker sikkert; ja men, hva skal jeg si? Jo, du skal si så lite som mulig. Stillheten i slike situasjoner, en klem, et smil og et trøstende blikk er så mye mer enn nok.

Skal man fortelle det videre? Det synes jeg man kan gjøre, men ikke nevn det enkelte mennesket ved navn uten å spørre om det er i orden først. Det er klart det er mye å bære på om man får vite at et menneske man bryr seg om er sykt, og det hjelper å prate om det enten man er pårørende eller syk. Pårørende er et ord jeg ikke liker i denne sammenhengen, vi er jo ikke døde. Trekker det rolig tilbake.

Og sånne gode gamle klisjeer som «bak skyene er himmelen alltid blå», de kan dere godt få lov til å servere hvis de får dere til å føle dere litt bedre og klokere, men de funker strengt tatt ikke. Men kjør på. Jeg setter pris på at dere finnes. Det hadde gått så uendelig mye verre om dere ikke hadde eksistert.

Processed with VSCOcam with c1 preset

3 thoughts on “Frykten for forståelse

  1. Flott igjen Sivert! For å svare på noe… Jeg liker at folk er direkte med meg. Jeg setter pris på at samboeren min sier «har du angst nå?», for deretter å ta meg seriøst. Det kan være vanskelig å sette ord på selv…av og til så er man kanskje ikke klar over det selv en gang. Nå har vi fått så åpen dialog, at jeg kan si i klartekst «nå har jeg angst». Det er veldig befriende! Bare det i seg selv kan være med å lette mye på angst. Men jeg liker ikke å bli dullet med. Jeg unnlater å fortelle ting til de som «dikker». Man ønsker forståelse og respekt, men de som da kommer med lange sukkende fraser som «ååå uff da, stakkars deg» og setter opp medynkøyne som ligner en sukkersøt hundevalp. Det gjør meg forlegen og flau. Det gjør meg enda mindre enn hva jeg føler meg…og det er skjeldent noe stort i et angstbefenkte øyeblikk! Jeg trenger å få troen på meg selv…en ledende hånd! Og når deg står på som verst…en påminnelse om at angst ikke er farlig eller dødelig, bare veldig veldig ubehagelig. Men alt med en støttende å respekterende tone!
    For meg er åpenhet i allefall den beste måten å få hjelp på. Om det er med en venn eller en fagutdannet. Angst er vel ofte innestengte tanker, smerter, kaos eller redsel. At noen våger å sette ord på dette, gi en bekreftelse på at det er plausibelt..eller rett og slett bare viser at man blir sett på som et fullverdig menneske fordi. Det er god medesin…..for meg!

    Likt av 1 person

  2. Hei Sivert! Hver gang jeg finner et blogginnlegg om deg, som du har skrevet, må jeg bare lese for det er noe her jeg kan absolutt kjenne igjen. Du har min fulle forståelse for den du er. Jeg har en sterk følelse av at du er/har karraktertrekket «høysensitiv» dette er et trekk 15-20 % av befolkningen har og dette kan være forklaringen på at du føler deg «annderledes» så du har min fulle forståelse for at du er den du er. Du er ikke syk men du kan bli syk av å ikke vite hvem du er og hvordan du kan få ro å slappe av om hvem du er og få lov og faktisk være stolt av og sette pris på hvem du er. Jeg vil sterkt anbefale deg å lese boken av Elaine Aron som har forsket på dette karraktertrekket. Boken heter «Særlig sensitiv» la sårbarheten bli din styrke. Ellers vil jeg anbefale mainfulness/meditasjon for det går faktisk å stoppe negative tanker når du lærer hva tanker er. Takk for at du er åpen om problemene dine. Det er viktig for de som ikke tørr å være det. Å hvordan kan andre forstå hvorfor du ikke er «helt» som de andre 80%. Lykke til videre jeg håper du en dag finner det du leter etter 🙂 Kommer til å fortsette å lese innleggene dine.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s