Kniven på strupen

Nå skal jeg fortelle en reell historie, eller faktisk to reelle historier fra mitt eget liv. Dette er to identiske historier som inneholder to identiske livstruende situasjoner som nesten aldri skjer. Jeg vil fortelle dette fordi jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å gå skikkelig ned i kjelleren og reagere kraftig på det, eller fortsette å forholde meg kald og skremmende nøytral rundt det.

I vinter hadde jeg vært ute på byen med en god venn av meg, og hendelsen skjedde da jeg skulle gå hjemover. Vi hadde vært på et lunt og koselig sted like ved Youngstorget i Oslo, og det er nettopp grosserer Jørgen Youngs torv jeg har et litt småambivalent forhold til i dag grunnet dette. Da klokka nærmet seg «siste mulighet for å rekke banen hjem», altså ca midnatt, bestemte vi oss for å ta kvelden og gå hvert til vårt. Jeg var ikke pære, dritings eller veldig full om du vil, men jeg hadde vel drukket en fire-fem halvlitere. Da jeg var på vei mot Jernbanetorget(mitt minst foretrukne sted i hele denne jævla fine byen) ble jeg stoppet av en person som tydelig var rusa på et pulver type hvitt. Denne mannen ville nok finansiere neste brukerdose, og ville prøve å selge meg noe av stoffet sitt. Jeg sa som sant var at jeg hverken hadde kontanter eller lyst til å kjøpe noe som helst av han. Men som selgere flest ville han jo ikke gi seg, og sto veldig på for å få solgt meg noe av stoffet sitt. Mildt sagt pågående type.

Han maste og maste om at jeg jo kunne gå i en minibank å ta ut noen penger til han, men jeg sto på mitt og sa at jeg ikke har lyst til å gjøre noen handel hos denne herren. I løpet av tre sekunder så jeg det som før var et smilende ansikt forvandle seg til en sint mine og jeg kjente noe kaldt og litt skarpt presse mot halsen min, rett under adamseplet, sånn at jeg instinktivt presset adamseplet oppover mot haken.

Hva han sa da han sto der med en stor kniv mot strupen min husker jeg ikke, men han var tydelig sint og klar for å gjøre en liten håndbevegelse så jeg lå der midt på brosteinen som en blodig og dårlig kunde av han.

Slike situasjoner tenker vi nok alle på noen ganger, inkludert meg. Hvordan reagerer man om man faktisk blir truet på livet med et våpen? Min reaksjon var akkurat slik som jeg hadde håpet den skulle være – iskald. Jeg sto der helt stille og stirret denne mannen i øynene som jeg nettopp hadde møtt på grunn av min ufattelig dårlige evne til å si nei og ignorere mennesker selv om jeg bør det. Jeg husker hva jeg sa også, jeg fortalte han at du får bare gjøre det du må, om det virkelig er verdt det. For jeg har ingenting å gi deg.

Jeg tror han ble satt ut av min reaksjon, og hadde vel ikke trodd at denne høye, langhåra, tatoverte mannen skulle være så tøff og kald. Han ble tydelig nervøs, og i løpet av et minutt var det hele over, han trakk til seg kniven og løp avgårde uten et ord. Jeg sto igjen med en undring over min egen reaksjon, og en helt ufattelig stor stolthet. Tenk at jeg reagerte på den måten. Tenk at jeg ikke skrek som en kastrert kattepus og ropte IKKE DREP MEG IKKE DREP MEG.

Bare noen måneder etter denne hendelsen skjedde det igjen, og dette høres litt for godt ut til å være sant, men det er det faktisk. Dette beskriver bare min høye uflaks på en så utrolig grei måte. For jeg ble nesten ikke overrasket en gang da det skjedde igjen. Ettersom jeg har fortalt om første gang, trenger jeg nesten ikke å forklare den andre gangen, siden de er nesten helt identiske, men jeg kan gi en oppsummering.

Andre gang skjedde på helt samme torg, i helt samme by, og med en type som var relativt lik den forrige fjompen jeg møtte. Jeg hadde vært ute med noen venner, og det ble senere og fuktigere denne kvelden husker jeg, men jeg kom meg hjem med en taxi. Før jeg kom meg inn i en taxi ble jeg da stoppet av en løk som ville selge meg noe «hvitt gull» som han så kleint kalte det. Jeg gjentok regla mi fra forrige gang og sa at jeg vil ikke handle av han, og kommer ikke til å gå i en minibank å ta ut noen penger heller siden jeg visste at det argumentet kom opp etterhvert. Kniv på strupen. Denne gangen var det mange rundt, så han løp avgårde mye raskere enn han forrige, for da var det nesten tomt på Youngstorget. Folk ropte og skrek til han og kom løpende bort til oss og prøvde å få tak i han, men han var tydelig redd og ganske rask, for han kom seg bort uten å bli tatt. Jeg husker folk var tydelig opprørte, men det var ikke jeg, ikke denne gangen heller. Det gikk helt fint med meg, svarte jeg.

Og det gjorde det, og det gjør det fremdeles(altså sett bort fra min konstante angst og selvforakt osv selvfølgelig). Jeg har reflektert veldig lite rundt situasjonen, og bare kjent på en stolthet rundt min reaksjon og min evne til å holde hodet kaldt og ikke vise frykt i en så presset og kritisk situasjon. Men jeg forstår det ikke, for jeg har aldri visst at jeg hadde det i meg, at noe så sterkt kunne bo i meg som er så svak. Kanskje jeg ikke er så svak allikevel når alt kommer til alt. Pust.

3 kommentarer om “Kniven på strupen

  1. Du er ikke svak i det hele tatt når du opptrer sånn i en slik situasjon! Opplevd å bli truet med kniv selv og det er ganske skummelt og hvertfall noe jeg tenker på enda

    Likt av 1 person

  2. Tror jeg hadde blitt livredd i din situasjon, og vet ærlig talt ikke hvordan jeg ville reagert. Guffen by på sene kvelder. Du har hatt både uflaks og flaks, men din stoiske ro hjalp deg nok. Det skal du være stolt av. Venter på besøk

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s