Irritert og introvert

«Hvorfor ler du ikke mer?»
«Hvorfor er du så stille?»
«Hvorfor blir du ikke med?»
«Hvorfor jubler du ikke?»

– Fordi det er ikke mer å hente!

Selv om jeg er et introvert menneske, betyr ikke det at jeg må sitte sammenkrøllet i en sofa til alle døgnets tider. Introvert, ekstrovert, jeg ser at mange misforstår disse begrepene. Mange tror at er du ekstrovert er du pokka nødt til å alltid juble, være med mennesker og utstråle glede, og er du introvert sitter du, som nevnt, sammenkrøllet i en sofa og er så å si luft. Dette er jo ikke riktig.

Det som er med ekstroverte mennesker er at de blir fóret av andre menneskers energi. Det gjør ikke introverte mennesker. Et ekstrovert menneske elsker å være sammen med andre, og blir sterkere, gladere og bedre av det. Hos et introvert menneske kan dette virke helt motsatt. Er man sammen med mange som har det kjempebra kan man rett og slett bli sliten og nedbrutt. Vi som er introverte har rett og slett ikke like mye positiv energi som de ekstroverte, og det skal du vite at det er noe jeg savner og skulle ønske jeg hadde mer av.

Men selv om ekstroverte mennesker får mye mer ut av å være sammen med andre, så må jo alle mennesker «lades» innimellom. Det er ikke slik at en ekstrovert person konstant er sammen med andre og ikke kan ha det kjipt og ville være alene, for det er nok tilfelle i flere situasjoner. Akkurat som at introverte mennesker også behøver og ønsker å være sosiale og ha det fantastisk fint sammen med andre mennesker. Men poenget mitt er at introverte mennesker ofte kjenner på det at det er bedre å være sammen med et begrenset antall mennesker om gangen, og at man ikke blir kastet ut i en publikumsmasse på samme skala som publikumet på Rådhusplassen når VG-lista går av stabelen.

Jeg vil være sammen med andre jeg, og jeg skammer meg hver gang jeg krøller meg sammen i sofaen. Jeg skammer meg og blir skikkelig lei meg fordi jeg ikke har mer energi igjen, og fordi det føles ut som om det er noe jeg gjør med vilje, og fordi jeg er helt sikker på at mange tror jeg gjør det med vilje også. Men det håper jeg virkelig ikke, for hadde jeg skulle gjort noe med vilje hadde jeg skuslet bort all den lave og dårlige energien min og fylt opp med positiv energi og løpt ut i gatene med parykk og tåspissko. Dans dans.

Kunsten å lære kunsten å tenke positivt

Det å tenke positivt har jeg liten eller ingen kompetanse på. Som notorisk pessimist, eller realist som en god venn av meg sier det heter, går jeg konstant med lave forventninger og generell dårlig tro på det meste. Det er slitsomt. Og man blir rett og slett ikke en fin fyr av å være så negativ. Mennesker rundt en blir dratt ned i søla også, uavhengig av om de er maniske og positive eller ikke.

Jeg tror man må tenke på det fine man har, for uansett hvor bekmørkt alt kan være, er det alltid et eller annet lysglimt gjemt langt der inne i deg selv. Det kan være en følelse, et minne, en venn, et familiemedlem, et kjæledyr, en bok, en film, en serie, en matrett. Noe. Noe er fint, og alle fortjener å ha det fint. Dette er et avsnitt jeg ikke hadde maktet å skrive i flere perioder av livet mitt, men nå har begeret mitt rent over for lengst, og jeg orker ikke å sitte nede i det bekmørke intet og grave meg lengre og lengre ned. For å være helt ærlig, hadde jeg sett noen andre skrive dette innlegget for en stund tilbake hadde jeg nok blitt kvalm og forbanna over all den positiviteten og gleden som dette oser av. Men jeg orker ikke å tenke på det lenger, for det å gå rundt å hate gjør jo ingenting godt. Det er jo ingen som virkelig vil gå rundt å hate alt og ha det miserabelt.

Negativ energi smitter, men det gjør sannelig positiv energi også, om man bare lar seg smitte. Det er ofte jeg blir griseforbanna over folk som er glade og har det fint, når jeg har det vondt og verden er bare fæl. Men hva i all verden er poenget med det da? Hvorfor skal jeg la meg irritere av at folk har det fint? Om jeg skal føle noe rundt det i det hele tatt skal jeg føle misunnelse og glede. Tenke at «se, så utrolig fint det mennesket der har det. Sånn vil jeg også ha det. Og sånn kan jeg også få det om jeg virkelig vil.»

Man har full kontroll over sine egne tanker, og det gjelder bare å styre de dit man vil. Ofte er det klin umulig, i alle fall følelsen av å kunne gjøre det er klin umulig. Men jobber du hardt nok, lar det seg gjøre. Vil jeg tenke positivt, kan jeg tenke positivt. Men poenget er at det kommer ikke av seg selv. Negative tanker kommer av seg selv, for de ligger der latent, men jeg må selv skyve de vekk. Jeg er jo et menneske som liker å ha det morsomt, liker å ha det fint, liker å være sammen med de jeg er glad i. Faen, jeg liker jo også å være sosial å møte nye mennesker, men akkurat det er noe som er enda vanskeligere igjen på grunn av den uforglemmelige sosialangsten min. Men jeg er lei av de negative tankene mine og alt som hindrer meg i å leve livet mitt til det fulle. Og jeg tror kanskje nøkkelen min er nettopp det, er jeg lei nok, vil jeg få til det jeg vil.