Kunsten å lære kunsten å tenke positivt

Det å tenke positivt har jeg liten eller ingen kompetanse på. Som notorisk pessimist, eller realist som en god venn av meg sier det heter, går jeg konstant med lave forventninger og generell dårlig tro på det meste. Det er slitsomt. Og man blir rett og slett ikke en fin fyr av å være så negativ. Mennesker rundt en blir dratt ned i søla også, uavhengig av om de er maniske og positive eller ikke.

Jeg tror man må tenke på det fine man har, for uansett hvor bekmørkt alt kan være, er det alltid et eller annet lysglimt gjemt langt der inne i deg selv. Det kan være en følelse, et minne, en venn, et familiemedlem, et kjæledyr, en bok, en film, en serie, en matrett. Noe. Noe er fint, og alle fortjener å ha det fint. Dette er et avsnitt jeg ikke hadde maktet å skrive i flere perioder av livet mitt, men nå har begeret mitt rent over for lengst, og jeg orker ikke å sitte nede i det bekmørke intet og grave meg lengre og lengre ned. For å være helt ærlig, hadde jeg sett noen andre skrive dette innlegget for en stund tilbake hadde jeg nok blitt kvalm og forbanna over all den positiviteten og gleden som dette oser av. Men jeg orker ikke å tenke på det lenger, for det å gå rundt å hate gjør jo ingenting godt. Det er jo ingen som virkelig vil gå rundt å hate alt og ha det miserabelt.

Negativ energi smitter, men det gjør sannelig positiv energi også, om man bare lar seg smitte. Det er ofte jeg blir griseforbanna over folk som er glade og har det fint, når jeg har det vondt og verden er bare fæl. Men hva i all verden er poenget med det da? Hvorfor skal jeg la meg irritere av at folk har det fint? Om jeg skal føle noe rundt det i det hele tatt skal jeg føle misunnelse og glede. Tenke at «se, så utrolig fint det mennesket der har det. Sånn vil jeg også ha det. Og sånn kan jeg også få det om jeg virkelig vil.»

Man har full kontroll over sine egne tanker, og det gjelder bare å styre de dit man vil. Ofte er det klin umulig, i alle fall følelsen av å kunne gjøre det er klin umulig. Men jobber du hardt nok, lar det seg gjøre. Vil jeg tenke positivt, kan jeg tenke positivt. Men poenget er at det kommer ikke av seg selv. Negative tanker kommer av seg selv, for de ligger der latent, men jeg må selv skyve de vekk. Jeg er jo et menneske som liker å ha det morsomt, liker å ha det fint, liker å være sammen med de jeg er glad i. Faen, jeg liker jo også å være sosial å møte nye mennesker, men akkurat det er noe som er enda vanskeligere igjen på grunn av den uforglemmelige sosialangsten min. Men jeg er lei av de negative tankene mine og alt som hindrer meg i å leve livet mitt til det fulle. Og jeg tror kanskje nøkkelen min er nettopp det, er jeg lei nok, vil jeg få til det jeg vil.

2 thoughts on “Kunsten å lære kunsten å tenke positivt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s