Skriv det som det er

I gårsdagens Ekko på NRK P2 ble temaene sorg og sykemelding diskutert. For som det ble sagt så er ikke sorg en sykdom, så om man opplever en dyp og altoppslukende sorg som gjør at man blir lammet og ute av stand til å arbeide, så kan ikke legen skrive ned sorg som årsak på sykemeldingen. Da må legen skrive noe sånt som depressiv reaksjon, psykisk ustabil eller lignende. Og det kan forståelig nok være belastende i etterkant å ha det i papirene sine. Men det jeg ikke forstår er at man ikke bare kan skrive SORG rett frem og ikke forfine det med noen ord som betyr nøyaktig det samme.

Jeg har vært sykemeldt på grunn av angsten min tidligere i livet. For i flere perioder har jeg opplevd å være ute av stand til å bevege meg når jeg våkner.
Jeg våkner til, klokka er kanskje halv syv på morgenen, og jeg ligger der med en nærmest mumifisert kropp. Øynene mine er vidåpne, og nærmest skriker etter hjelp siden munnen min ikke gjør det. Ørene mine er vare for den minste lille lyd, og kan høre en mygg klø seg på ryggen. Hendene mine knytter seg og slipper taket om hverandre, og beina mine har så inderlig lyst til å sparke, løpe eller bare spankulere, men klarer kun å ligge helt, helt i ro.

Og alt dette på grunn av en stemme som forteller meg at; nei, i dag kan du faktisk ikke gå på jobben. Nå har jeg vært snill å la deg gå på jobb uten å forstyrre på flere dager, så nå er det på tide at du ligger her og hører på meg som forteller hvor lite verdt du er som menneske, og hvor mye du bør skamme deg for hvert åndedrag du tar. Jeg er konfliktsky jeg, så jeg tar sjelden eller aldri en diskusjon om det, og bare lystrer.

Men jeg aner ikke hva det står i papirene mine, hva legen faktisk skrev da jeg ble sykemeldt. Jeg forklarte jo alt, og legen min vet jo det meste om angsten, svettetokter, hjertebank, lungekollapser og mye av selvforfakten min, men om det står svart på hvitt ANGST i den aktuelle sykemeldingen, det vet jeg absolutt ingenting om. Og det var nettopp det jeg ble veldig undrende til av å høre denne delen i sendingen av Ekko i går, siden ikke sorg som jeg mener er likefullt en lidelse som angst, tydeligvis ikke er noe som leger kan skrive i sykemeldingen. Jeg mener at sorg deler mange likhetstrekk med angst, og i mange tilfeller er helt sikkert sorgprosessen veldig angstbefengt og også. Både angst og sorg er normalt, og ikke to sensasjoner som må forfines og pludres med på papiret. Skriv det som det er.

Men. Er. Jeg. Ensom?

I lørdagens utgave av Morgenbladet skrev Harald Eia et fantastisk essay om «de fem veiene inn i ensomheten». Der gikk han igjennom fem personlighetstrekk som kan gjøre oss mennesker ensomme, noe som var helt utrolig interessant å lese, spesielt fordi det inneholdt en høy gjenkjennelsesfaktor for min del. Så i dette innlegget skal jeg være så frekk å gå igjennom de samme personlighetstrekkene og rett og slett diagnostisere meg selv jeg også.

Først vil jeg påstå at jeg ikke er særlig ensom, jeg føler meg i hvert fall ikke ensom. I den forstand at jeg har en fantastisk flott samboer, en fin og forståelig familie, gode og pålitelige venner, og stødige og snille kolleger. Men, jeg er jo glad i å være alene. Jeg trives godt i mitt eget selskap selv om jeg ofte ikke kan fordra meg selv. Jeg trives med å bare ligge på sofaen foran tv-en som ikke gir hjernen min noe særlig nyttig føde samtidig som jeg hiver nedpå noen øl som heller ikke tilføyer hjernen min noe særlig matnyttig. Men så trives jeg godt med å være litt snillere med hjernen min og gir den noe den kan bli mett på i form av en god bok eller en interessant dokumentar. Når jeg sitter skråstrek ligger der i mitt eget selskap, blir jeg alltid fylt med en dårlig samvittighet for at jeg ikke er «den karen» som er ute med kompiser og tar noen øl på en helt vanlig ukedag, eller bare «chiller» i stua hos en av de kompisene med tv-en på. Den samme tv-en som viser det samme søppelet som når jeg er alene, og den samme ølen som jeg kan drikke hjemme bare billigere. Ofte vinner jeg. Skjønner du?

Det første personlighetstrekket Harald nevner er «lav skår på ekstraversjon» *, noe jeg jo har skrevet et innlegg som fikk litt småhard medfart av fordi jeg blandet noen begreper. Det beklager jeg, men sånt kan skje. Jeg er ingen elitefyr. Uansett, dette er noe jeg definitivt kan skrive under med kanskje tre-fire streker under svaret, for her skårer jeg veldig lavt. De ekstroverte elsker å være med mennesker, elsker å treffe nye mennesker og konversere hele natta lang. De får mer energi av dette. Introvert som jeg er, har det ikke på den måten. Jeg blir sliten, og får ikke mer energi av det. Ikke sånn at jeg ikke liker å være sammen med andre mennesker, men jeg får ikke det samme kicket av det som ekstroverte gjør. Derfor vinner ofte sofaen og butikkølet.

Den andre veien er en «høy skår på personlighetstrekket nevrotisisme». Dette vil si mennesker som tar seg lett nær av ting og blir lei seg av hva andre sier om en. Jeg vil ikke si at jeg er et nevrotisk menneske. Jeg bryr meg om hva andre sier om meg, ja, og kan absolutt gruble mye på kritikk jeg får enten det er om musikken eller bloggingen, men jeg blir ikke nevneverdig lei meg. Jeg er veldig sensitiv, ganske høytidelig og tenker ofte på hvordan andre ser meg. Så jo, kanskje jeg gir meg selv et halvt poeng på denne. Så langt ett og et halvt poeng til meg selv.

Den tredje veien er et avsnitt som jeg vet jeg får raskt overstått. Det er nemlig «høy skår på trekket åpenhet». Denne bloggen og en viss artikkel på NRK P3 forklarer nok dette punktet veldig godt. Jeg skårer skyhøyt her. To og et halvt poeng så langt.

Den fjerde inngangen er «høy skår på planmessighet». Det å være ambisiøs og veldig opptatt av å nå målene sine er noe jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg har mange planer, og det har jeg alltid hatt. Og har vært veldig god på å fullføre alle disse planene. Enten det har vært innen musikk eller annen jobb. Så først og fremst innenfor rekreasjon, og ikke i livet mitt ellers. Jeg vet veldig godt at jeg burde vært flinkere på sette mål som hadde gitt meg en bedre psyke, men jeg har aldri kommet dit. For å være ærlig har jeg ingen anelse om hva disse målene skulle vært heller. Jeg er mest fokusert på å gjøre det bra innenfor alt jeg er opptatt av. Musikk, skriving og å jobbe meg inn mot journalistikkfeltet som er det jeg vil gjøre når jeg en gang blir stor. Så alle mine planer handler i bunn og grunn om jobb. Så her er det mye jeg kan ta tak i, men jeg vet ikke hva og hvordan. Frykten for å mislykkes er veldig, veldig stor. Men i innlegget nevner Harald den eremittilværelsen som forfattere klarer å være i for å skrive en bok med hele verden på utsiden, men det tror jeg virkelig ikke jeg har i meg.

Det siste leddet i denne ensomhetsreisen er punktet medmenneskelighet. Her sliter jeg litt med å finne ut om jeg faktisk skårer helt. Jeg bryr meg jo, men folk som skårer høyt på dette får ordentlig vondt av andre som lider, og lever og ånder for å hjelpe andre. Jeg må helt ærlig å si at jeg får ikke ordentlig vondt i hjerterota av andre menneskers lidelse, og det skulle jeg selvfølgelig ønske jeg gjorde, og jeg skulle også ønske at jeg var en større filantrop enn det jeg er. Skårer man høyt på dette er man selvfølgelig sjelden ensom, og skårer man lavt er man nok ikke omgitt av mange nære og gode venner. Hat var noe som var mer sentralt i mitt liv tidligere, og noe som tok opp mye av tiden og energien min. Jeg var opptatt av å hate, hate mest mulig, og hate flest mulig. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Men jeg har alltid vært skeptisk og ikke så glad i andre mennesker, og i mine aller mørkeste og mest depressive perioder var jeg så negativ at det smittet over på andre og gjorde det tungt og vanskelig å være sammen med meg. Men dette har forsvunnet, ikke helt, men mye. Jeg er ikke et menneske som går rundt og proklamerer hatet mitt, og sier at det og det mennesket fortjener å hates på grunn av bittesmå fillete årsaker. Samboeren min sier at jeg er blitt et mye mer omgjengelig menneske nå, og har det endelig i meg å kunne si gode ting om andre. Dette er noe som har sittet langt inne tidligere, og vært nærmest fullstendig fraværende. Så nei, jeg skårer nok ikke så lavt på dette som jeg hadde trodd. Jeg er nok ganske medmenneskelig.

Tre og et halvt skårer jeg på denne flotte reisen som jeg kan se det. Men er jeg ensom? Nei, jeg er ikke det. Men jeg er farlig nær på flere områder, og etter å ha gått igjennom denne reisen vet jeg hva jeg kan justere, hva jeg kan gruble litt mer på, hva jeg kan spørre psykologer og andre mer om for å for alltid kunne unngå å bli et ensomt menneske. For det vil jeg jo ikke, men jeg har slettes ikke noe i mot å være alene. Foran den tv-en, med den butikkølen. Men som Harald Eia skriver så fint: om man leser nok om diabetes 2, kan man faktisk unngå å få diabetes 2.

* Jeg bruker gåseøyne her for å vise at dette er Eias betegnelser fra artikkelen.

La peur d’avoir peur

Jeg lå i sengen min og inviterte angsten. Jeg kjente den trenge seg gjennom illusjonen og ønsket om å ha en fin helg helt alene. At det skulle gjøre noe med meg som kanskje kunne vare lenge, sånn som før.

Jeg lå i sengen og glemte et sekund hvor jeg var. Så husket jeg det brått og så kom redselen for angsten. Angsten som krøp oppover bena for så å kave seg forbi det akkurat svake nok hjertet, og opp til hodet. Der begynte den å sirkle rundt kraniet, på leting etter en sprekk fra tidligere besøk som ikke var helt lukket ennå. Der var det en. Sprekkene rekker aldri helt å gro. Angsten omsluttet hjernen min og tok seg til rette som en student som kommer hjem til jul på en både hyggelig og utakknemlig måte. Angsten hilser ikke, rydder ikke opp etter seg, men tar seg til rette. Den tømmer kjøleskapet og gjør deg utslitt, men så er du glad i den likevel.
Det finnes ro i angsten. Trygghet. Man vil ikke slippe den. Jeg tror det er det psykologer er til. De skal ikke fikse hjernen din, de skal få deg til å ville gjøre det selv. Jeg husket et sekund på at Sophie betyr visdom, og så glemte jeg det igjen.
Men det finnes himla mye angst i angsten altså. Den er utrygg også. Også er den som et virus. Har du sett kreftceller? Jeg er sikker på at det er sånn angst ser ut. Klissete og giftig. Du kan gjøre så lite som å komme på at angst finnes, og med ett har den tatt bolig i deg på ny. Sånn var det nå. Jeg hadde kommet på at det kunne hende det ikke skulle bli så fett å være helt alene selv om jeg trives best alene. Og da kom den og tok over. Så jeg ikke trengte å tvile. Så jeg ikke trengte å hvile.Det å ligge i en diger seng i en diger by i et annet land enn Norge var ikke den optimale situasjonen for at angsten skulle komme. Jeg visste ikke at jeg hadde pakket den med meg en gang. I Paris er det lett å ikke gidde. Å ikke ha energi. Å ikke dra til Eiffeltårnet etter Sacre Coeur. Hva hadde jeg der å gjøre, når jeg hadde angst og det forhåpentligvis skulle regne i morgen så jeg kunne bli inne og pleie den? På en annen side; hva hadde jeg imot grå gater og passende musikk som gjorde meg til en del av en montage i en film?

Køen inn til Notre Dame var som køen til asylplass; uoversiktelig og vond å stå bakerst i. Jeg visste ikke helt, men så bestemte jeg meg for at jeg ikke hadde noe bedre å gjøre under grå himmel den dagen. Eller i livet. Jeg hadde jo, tross flere turer til Paris pluss disse tre månedene inn i oppholdet mitt, aldri besøkt Notre Dame. Jeg sto i kø i 46 minutter og syv sekunder før jeg fikk komme inn i katedralen. Da jeg gikk innover forsto jeg fort at jeg hadde vært der før, og at det ikke ville være verdt det. Jeg skjønte også at dette ikke hadde hjulpet. Nå var det for sent. En masse mennesker. Hysje-lyder på flere språk over høytaler. Noens mobil som ikke var på lydløs. Angst.

Veien ut. Hiphop på øret for å føle meg stor og sterk. Money Trees. Noen som sto i veien som flyttet seg for meg men som likevel sto i veien og ødela flowen min. Angst, ya bish.

Trappene opp til den tomme leiligheten. Episodene med «Louie». Avkoblingen ved å apatisk keepe up med the Kardashians. Huske på at jeg ikke klarer noe. Angst.

Huske på at alt er statisk. Angst.

Verdensrommet og det uendelige. Angst.

«Hei, jeg skal ha en pils. Og en ny personlighet.» Angst

Å skulle hjem til Norge en gang. IKEA. Angst.

Være glad noen ganger. Store kontraster. Hvordan skal dette gå, Sophie? 2. persons angst.

Være glad flere ganger. Føle trygghet noen ganger. Miste kontrollen.

HJELP! HVORDAN OVERLEVER MAN UTEN ANGST?

Dette er et utdrag fra en liten novelle jeg skriver på, som handler om Paris, angst, høysensitivitet og tvangstanker. Jeg bodde der i fire måneder våren 2015, sammen med Nina, verdens beste menneske, som skulle hjem til Norge i konfirmasjon en helg. Historien er basert på virkelighet, men noe er likevel fiksjon -eller løgn, som jeg liker å kalle det. Jeg har, som du kanskje leser, prøvd å personifisere angsten. Jeg tror det er nødvendig å se på den som en kraft som kommer utenfra, som ikke er iboende i oss, for å bli kvitt den. Vi har så mye rart inni oss. Så mye fint og vondt. Prøv å unngå å dyrke det vonde. Ikke plei det for mye, og ikke la det bli trygt. La peur d’avoir peur= frykten for frykt.

Sophie Elisabeth De Rohan-Birkeland