La peur d’avoir peur

Jeg lå i sengen min og inviterte angsten. Jeg kjente den trenge seg gjennom illusjonen og ønsket om å ha en fin helg helt alene. At det skulle gjøre noe med meg som kanskje kunne vare lenge, sånn som før.

Jeg lå i sengen og glemte et sekund hvor jeg var. Så husket jeg det brått og så kom redselen for angsten. Angsten som krøp oppover bena for så å kave seg forbi det akkurat svake nok hjertet, og opp til hodet. Der begynte den å sirkle rundt kraniet, på leting etter en sprekk fra tidligere besøk som ikke var helt lukket ennå. Der var det en. Sprekkene rekker aldri helt å gro. Angsten omsluttet hjernen min og tok seg til rette som en student som kommer hjem til jul på en både hyggelig og utakknemlig måte. Angsten hilser ikke, rydder ikke opp etter seg, men tar seg til rette. Den tømmer kjøleskapet og gjør deg utslitt, men så er du glad i den likevel.
Det finnes ro i angsten. Trygghet. Man vil ikke slippe den. Jeg tror det er det psykologer er til. De skal ikke fikse hjernen din, de skal få deg til å ville gjøre det selv. Jeg husket et sekund på at Sophie betyr visdom, og så glemte jeg det igjen.
Men det finnes himla mye angst i angsten altså. Den er utrygg også. Også er den som et virus. Har du sett kreftceller? Jeg er sikker på at det er sånn angst ser ut. Klissete og giftig. Du kan gjøre så lite som å komme på at angst finnes, og med ett har den tatt bolig i deg på ny. Sånn var det nå. Jeg hadde kommet på at det kunne hende det ikke skulle bli så fett å være helt alene selv om jeg trives best alene. Og da kom den og tok over. Så jeg ikke trengte å tvile. Så jeg ikke trengte å hvile.Det å ligge i en diger seng i en diger by i et annet land enn Norge var ikke den optimale situasjonen for at angsten skulle komme. Jeg visste ikke at jeg hadde pakket den med meg en gang. I Paris er det lett å ikke gidde. Å ikke ha energi. Å ikke dra til Eiffeltårnet etter Sacre Coeur. Hva hadde jeg der å gjøre, når jeg hadde angst og det forhåpentligvis skulle regne i morgen så jeg kunne bli inne og pleie den? På en annen side; hva hadde jeg imot grå gater og passende musikk som gjorde meg til en del av en montage i en film?

Køen inn til Notre Dame var som køen til asylplass; uoversiktelig og vond å stå bakerst i. Jeg visste ikke helt, men så bestemte jeg meg for at jeg ikke hadde noe bedre å gjøre under grå himmel den dagen. Eller i livet. Jeg hadde jo, tross flere turer til Paris pluss disse tre månedene inn i oppholdet mitt, aldri besøkt Notre Dame. Jeg sto i kø i 46 minutter og syv sekunder før jeg fikk komme inn i katedralen. Da jeg gikk innover forsto jeg fort at jeg hadde vært der før, og at det ikke ville være verdt det. Jeg skjønte også at dette ikke hadde hjulpet. Nå var det for sent. En masse mennesker. Hysje-lyder på flere språk over høytaler. Noens mobil som ikke var på lydløs. Angst.

Veien ut. Hiphop på øret for å føle meg stor og sterk. Money Trees. Noen som sto i veien som flyttet seg for meg men som likevel sto i veien og ødela flowen min. Angst, ya bish.

Trappene opp til den tomme leiligheten. Episodene med «Louie». Avkoblingen ved å apatisk keepe up med the Kardashians. Huske på at jeg ikke klarer noe. Angst.

Huske på at alt er statisk. Angst.

Verdensrommet og det uendelige. Angst.

«Hei, jeg skal ha en pils. Og en ny personlighet.» Angst

Å skulle hjem til Norge en gang. IKEA. Angst.

Være glad noen ganger. Store kontraster. Hvordan skal dette gå, Sophie? 2. persons angst.

Være glad flere ganger. Føle trygghet noen ganger. Miste kontrollen.

HJELP! HVORDAN OVERLEVER MAN UTEN ANGST?

Dette er et utdrag fra en liten novelle jeg skriver på, som handler om Paris, angst, høysensitivitet og tvangstanker. Jeg bodde der i fire måneder våren 2015, sammen med Nina, verdens beste menneske, som skulle hjem til Norge i konfirmasjon en helg. Historien er basert på virkelighet, men noe er likevel fiksjon -eller løgn, som jeg liker å kalle det. Jeg har, som du kanskje leser, prøvd å personifisere angsten. Jeg tror det er nødvendig å se på den som en kraft som kommer utenfra, som ikke er iboende i oss, for å bli kvitt den. Vi har så mye rart inni oss. Så mye fint og vondt. Prøv å unngå å dyrke det vonde. Ikke plei det for mye, og ikke la det bli trygt. La peur d’avoir peur= frykten for frykt.

Sophie Elisabeth De Rohan-Birkeland

2 thoughts on “La peur d’avoir peur

  1. Veldig fint utdrag. Angst er kjipt, og kommer i så mange former. Og når man minst venter det. Den er ikke enkel å «fikse», men etter å ha sett mammaen min komme tilbake fra dypet har jeg tro på at den kan håndteres. Jeg er kjempeglad for at folk som dere velger å dele den med andre, så kan vi sammen gjøre psykisk sykdom til noe litt mindre tabubelagt og farlig.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s