Men. Er. Jeg. Ensom?

I lørdagens utgave av Morgenbladet skrev Harald Eia et fantastisk essay om «de fem veiene inn i ensomheten». Der gikk han igjennom fem personlighetstrekk som kan gjøre oss mennesker ensomme, noe som var helt utrolig interessant å lese, spesielt fordi det inneholdt en høy gjenkjennelsesfaktor for min del. Så i dette innlegget skal jeg være så frekk å gå igjennom de samme personlighetstrekkene og rett og slett diagnostisere meg selv jeg også.

Først vil jeg påstå at jeg ikke er særlig ensom, jeg føler meg i hvert fall ikke ensom. I den forstand at jeg har en fantastisk flott samboer, en fin og forståelig familie, gode og pålitelige venner, og stødige og snille kolleger. Men, jeg er jo glad i å være alene. Jeg trives godt i mitt eget selskap selv om jeg ofte ikke kan fordra meg selv. Jeg trives med å bare ligge på sofaen foran tv-en som ikke gir hjernen min noe særlig nyttig føde samtidig som jeg hiver nedpå noen øl som heller ikke tilføyer hjernen min noe særlig matnyttig. Men så trives jeg godt med å være litt snillere med hjernen min og gir den noe den kan bli mett på i form av en god bok eller en interessant dokumentar. Når jeg sitter skråstrek ligger der i mitt eget selskap, blir jeg alltid fylt med en dårlig samvittighet for at jeg ikke er «den karen» som er ute med kompiser og tar noen øl på en helt vanlig ukedag, eller bare «chiller» i stua hos en av de kompisene med tv-en på. Den samme tv-en som viser det samme søppelet som når jeg er alene, og den samme ølen som jeg kan drikke hjemme bare billigere. Ofte vinner jeg. Skjønner du?

Det første personlighetstrekket Harald nevner er «lav skår på ekstraversjon» *, noe jeg jo har skrevet et innlegg som fikk litt småhard medfart av fordi jeg blandet noen begreper. Det beklager jeg, men sånt kan skje. Jeg er ingen elitefyr. Uansett, dette er noe jeg definitivt kan skrive under med kanskje tre-fire streker under svaret, for her skårer jeg veldig lavt. De ekstroverte elsker å være med mennesker, elsker å treffe nye mennesker og konversere hele natta lang. De får mer energi av dette. Introvert som jeg er, har det ikke på den måten. Jeg blir sliten, og får ikke mer energi av det. Ikke sånn at jeg ikke liker å være sammen med andre mennesker, men jeg får ikke det samme kicket av det som ekstroverte gjør. Derfor vinner ofte sofaen og butikkølet.

Den andre veien er en «høy skår på personlighetstrekket nevrotisisme». Dette vil si mennesker som tar seg lett nær av ting og blir lei seg av hva andre sier om en. Jeg vil ikke si at jeg er et nevrotisk menneske. Jeg bryr meg om hva andre sier om meg, ja, og kan absolutt gruble mye på kritikk jeg får enten det er om musikken eller bloggingen, men jeg blir ikke nevneverdig lei meg. Jeg er veldig sensitiv, ganske høytidelig og tenker ofte på hvordan andre ser meg. Så jo, kanskje jeg gir meg selv et halvt poeng på denne. Så langt ett og et halvt poeng til meg selv.

Den tredje veien er et avsnitt som jeg vet jeg får raskt overstått. Det er nemlig «høy skår på trekket åpenhet». Denne bloggen og en viss artikkel på NRK P3 forklarer nok dette punktet veldig godt. Jeg skårer skyhøyt her. To og et halvt poeng så langt.

Den fjerde inngangen er «høy skår på planmessighet». Det å være ambisiøs og veldig opptatt av å nå målene sine er noe jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg har mange planer, og det har jeg alltid hatt. Og har vært veldig god på å fullføre alle disse planene. Enten det har vært innen musikk eller annen jobb. Så først og fremst innenfor rekreasjon, og ikke i livet mitt ellers. Jeg vet veldig godt at jeg burde vært flinkere på sette mål som hadde gitt meg en bedre psyke, men jeg har aldri kommet dit. For å være ærlig har jeg ingen anelse om hva disse målene skulle vært heller. Jeg er mest fokusert på å gjøre det bra innenfor alt jeg er opptatt av. Musikk, skriving og å jobbe meg inn mot journalistikkfeltet som er det jeg vil gjøre når jeg en gang blir stor. Så alle mine planer handler i bunn og grunn om jobb. Så her er det mye jeg kan ta tak i, men jeg vet ikke hva og hvordan. Frykten for å mislykkes er veldig, veldig stor. Men i innlegget nevner Harald den eremittilværelsen som forfattere klarer å være i for å skrive en bok med hele verden på utsiden, men det tror jeg virkelig ikke jeg har i meg.

Det siste leddet i denne ensomhetsreisen er punktet medmenneskelighet. Her sliter jeg litt med å finne ut om jeg faktisk skårer helt. Jeg bryr meg jo, men folk som skårer høyt på dette får ordentlig vondt av andre som lider, og lever og ånder for å hjelpe andre. Jeg må helt ærlig å si at jeg får ikke ordentlig vondt i hjerterota av andre menneskers lidelse, og det skulle jeg selvfølgelig ønske jeg gjorde, og jeg skulle også ønske at jeg var en større filantrop enn det jeg er. Skårer man høyt på dette er man selvfølgelig sjelden ensom, og skårer man lavt er man nok ikke omgitt av mange nære og gode venner. Hat var noe som var mer sentralt i mitt liv tidligere, og noe som tok opp mye av tiden og energien min. Jeg var opptatt av å hate, hate mest mulig, og hate flest mulig. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Men jeg har alltid vært skeptisk og ikke så glad i andre mennesker, og i mine aller mørkeste og mest depressive perioder var jeg så negativ at det smittet over på andre og gjorde det tungt og vanskelig å være sammen med meg. Men dette har forsvunnet, ikke helt, men mye. Jeg er ikke et menneske som går rundt og proklamerer hatet mitt, og sier at det og det mennesket fortjener å hates på grunn av bittesmå fillete årsaker. Samboeren min sier at jeg er blitt et mye mer omgjengelig menneske nå, og har det endelig i meg å kunne si gode ting om andre. Dette er noe som har sittet langt inne tidligere, og vært nærmest fullstendig fraværende. Så nei, jeg skårer nok ikke så lavt på dette som jeg hadde trodd. Jeg er nok ganske medmenneskelig.

Tre og et halvt skårer jeg på denne flotte reisen som jeg kan se det. Men er jeg ensom? Nei, jeg er ikke det. Men jeg er farlig nær på flere områder, og etter å ha gått igjennom denne reisen vet jeg hva jeg kan justere, hva jeg kan gruble litt mer på, hva jeg kan spørre psykologer og andre mer om for å for alltid kunne unngå å bli et ensomt menneske. For det vil jeg jo ikke, men jeg har slettes ikke noe i mot å være alene. Foran den tv-en, med den butikkølen. Men som Harald Eia skriver så fint: om man leser nok om diabetes 2, kan man faktisk unngå å få diabetes 2.

* Jeg bruker gåseøyne her for å vise at dette er Eias betegnelser fra artikkelen.

4 thoughts on “Men. Er. Jeg. Ensom?

  1. Fint innlegg, Sivert. Kjenner meg igjen i dette med å foretrekke sofaen foran byen. Energi kommer liksom fra å være alene. Men noen ganger angrer jeg, særlig om jeg sjekker Instagram og Snapchat. Men så vet jeg at de andre ikke har tjue episoder med Downton Abbey de skal se en gang til, og skal bruke hele kvelden på å rope for å bli hørt. Også blir det litt bedre. Hihi.

    Likt av 1 person

  2. Først vil jeg bare si at jeg syntes innlegget ditt om introvert/ekstrovert var veldig interessant å lese og kjempegodt skrevet, uavhengig av noe begrepssurring, så du vet det!

    Men ihvertfall, dette var et utrolig interessant og spennende innlegg! 🙂 Kjenner meg veldig igjen, særlig i kombinasjonen introvert og høy åpenhet. Og delvis på planmessighet. Har aldri tenkt gjennom at den komboen kan være grunnlag for ensomhetsfølelse, så der gikk det litt opp et lys for meg!

    Likt av 1 person

  3. Og ikke minst det med å så sjekke Facebook og Instagram utover lørdagskvelden og se at andre er ute og sosialiserer seg! Kjenner meg veldig igjen i det. Da kan det stikke litt, selv om jeg tross alt har hatt en strålende kveld hjemme med hver gang vi møtes eller en spennende dokumentar og sjokolade. Heihei 70 år! Pleier vanligvis ikke å bry meg så mye om det , det er jo sånn jeg (ofte ihvertfall) foretrekker lørdagskvelden, ingen tvil om det. Ihvertfall i konkurranse med fest! Likevel er det jo sånn at vi mennesker er sosiale dyr, så selv om hodet og kroppen min sier «innekveld» så vet jeg at det absolutt kan bli for mye. Er det for mange dager hvor jeg dyrker dette så kan jeg kjenne meg ganske nedstemt. Så det er jo en balanse. Jeg er heller ikke på noen måte ensom, er omgitt av flotte mennesker på alle kanter, men får av og til en uforklarlig ensomhetsfølelse likevel. Så ja veldig nyttig for meg også å lese dette og Harald Eias tekst! Og som du sier og, da vet man hva man burde justere litt for å unngå det.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s