Vendepunktet

For fire år siden kom vendepunktet i livet mitt. Da brøt jeg totalt sammen, kollapset som en bringebærgelé som hadde fått for lite tid i kjøleskapet. Det var da jeg forsto det, at jeg var syk. At jeg ikke kunne fortsette å leve i fornektelse, og late som om ting var i den skjønneste orden.

Kvelden husker jeg kun i bruddstykker. Dette var etter lungekollapsen satte meg ute av spill. Satte musikken og livet på vent. Dette var deprimerende, og jeg begynte å drikke og feste mer og mer for å ha noe å finne på når jeg ikke kunne stå på scenen. Jeg visste at noe var galt, men på denne tiden hadde jeg aldri hatt noe særlig kontakt med «sjelslivet» mitt og følelsene mine, det hadde aldri vært et tema. Vi snakket aldri om slikt i min familie. Sykdom forbandt jeg med hosting, snørr og avrevne bein. Psykiske lidelser var gresk, og noe jeg aldri hadde forholdt meg til. Derfor visste jeg jo ikke hva som var galt. Men jeg kjente det jo, jeg kjente at jeg drakk for å dempe noe, men hva det var som måtte dempes visste jeg ikke. Jeg visste bare at drakk jeg tilstrekkelig forsvant de rare følelsene og tankene – for en stund.

Vi var en liten gjeng med kompiser som satt hjemme hos meg på Skage og drakk, og etterhvert bestemte vi oss for å dra ned til byen, i dette tilfellet er byen Namsos. Namsos har to utesteder, så vi skulle nok innom et av disse stedene. Men så langt kom vi ikke. Vidar, min beste venn og etterhvert livredder var sjåfør. Og turen endte hverken på «Bryggeriet» eller «Onkel Oskar», men på Namsos sykehus. Der husker jeg at jeg kastet opp tre-fire glass rødvin på det hvite sykehusgulvet, og klarte å karre meg ut av værelset og ut i bilen igjen. Der satt Vidar og ventet, og jeg tror det satt et par til i baksetet, men det er jeg usikker på. Her presterte jeg å fortelle at jeg var syk, og det eneste jeg klarte å si var at jeg hadde fått kreft. Hvor i all verden det ordet kom fra, og hvordan jeg fikk meg til å fortelle noe så løgnaktig og grusomt vet jeg ikke. Det visste jeg ikke da, og det vet jeg heller ikke nå. De i bilen trodde jo selvfølgelig på meg. Når et menneske må kjøres til sykehuset med påståtte brystsmerter sent på kvelden, og kommer ut igjen med beskjed om at det har fått en sykdom som er en av de hyppigste dødsårsakene her til lands blir man jo selvfølgelig redd.

Jeg husker at jeg og Vidar kjørte hjemover mot Skage igjen etter sykehusbesøket, og at det var dørgende stille i bilen. Vidar var tydelig redd og opprørt, og jeg var på bristepunktet og kjente tusenvis av tanker og tusenvis av tårer presse på. Når vi kom halvveis rant begeret over. Jeg gikk i total oppløsning. Jeg hylgråt, og bilen stoppet og ble kjørt til siden av veien. Ting begynte å gå opp, jeg begynte omsider å forstå hva som hadde bygd seg opp i hodet mitt. At jeg hadde et problem, at ting ikke var som det skulle være. Ikke i det hele tatt. Jeg husker at jeg, fullstendig oppløst i tårer sa til Vidar at jeg ikke var frisk, men at jeg ikke hadde kreft, det var løgn. Vidar reagerte selvfølgelig med sinne, men var tydelig redd, og uforstående. Jeg forsto jo absolutt ingenting selv. Verden raste, og jeg raste sammen med den. Vi kjørte hjem, og på veien hadde jeg rukket å ta en telefon til psykologen min, for ja, jeg gikk hos psykolog, men syntes ikke jeg trengte det og var der motvillig. Hva samtalen vår gikk ut på den kvelden vet jeg ikke, men jeg fortalte nok at jeg absolutt behøvde hjelp, og at jeg forsto det selv.

Hjemme ble jeg møtt av pappa. Jeg ga han en kjempestor klem, og holdt fast lenge. Så gikk jeg inn og la meg ned på sofaen og skalv. Jeg husker jeg hadde det vondt, ikke i brystet, men i hodet. Ikke hodepine, men en smerte som jeg nå kjenner så utrolig godt. Angsten hadde meldt sin ankomst, og det var tydelig at den hadde tenkt å flytte inn for godt. Vidar snakket med pappa i gangen, og fortalte hva som hadde skjedd. Pappa var fortvilet, men han var nok ikke bare overrasket over at det kom til å renne over for meg. Både mamma og pappa hadde nok sett det destruktive mønsteret med festing, stille oppførsel og en tankefull mine som jeg ikke hadde hatt tidligere. Men de visste ikke noen ting. Vidar visste ingenting. Jeg visste ingenting.

Hvordan tenker jeg tilbake på denne kvelden? Jo, jeg tenker tilbake på denne kvelden som et vendepunkt, og som en kveld jeg ikke ville vært foruten. Hadde ikke dette skjedd hadde jeg kanskje fremdeles levd i fornektelse, med hundrevis av stygge demoner innabords som jeg ikke var kjent med. Hvis jeg hadde levd i det hele tatt. Hadde jeg ikke møtt veggen så til de grader, hadde jeg aldri kommet nærme forståelse og sikkert bare fortsatt mitt usunne forbruk av alkohol og fremdeles levd i uvisshet. Hvorfor fortalte jeg at jeg hadde kreft? Jeg tror jeg fortalte at jeg hadde det fordi det var den første sykdommen jeg kom på. Som tidligere nevnt, forbandt jeg sykdom med noe fysisk, og psykisk sykdom var ikke noe jeg var kjent med. Jeg kunne sagt hva som helst den kvelden. Kreft er veldig alvorlig, og jeg visste at det var noe alvorlig feil, så da sa jeg nok bare det første og mest alvorlige jeg kom på. Et rop om hjelp – absolutt.

Vidar hjalp meg denne kvelden, han fikk meg trygt hjem og fikk meg til å forstå mer hva som foregikk, fikk meg til å roe meg ned. Vidar reddet livet mitt denne kvelden. Etter at han hadde fortalt hendelsesforløpet for faren min, kom han inn i stua og ga meg en sånn klem som man aldri glemmer. En klem så meningsfull og samtidig litt smertefull. En klem uten lyd, fordi ord ikke strekker til, og hadde ikke klart å beskrive det. Klemmen beskrev alt. Det var en klem som sa «Jeg er her, og selv om jeg ikke vet hva som skjer med deg, er jeg her og jeg er glad i deg.». Jeg er evig takknemlig for Vidar, og jeg forstår ofte ikke at han fremdeles er her og fremdeles er den beste vennen jeg har. Etter noe sånt ser man virkelig om vennskapet tåler det. Vennskapet vårt består nok trolig av smidd stål, gull og diamanter siden det er så solid.

Mitt forhold til alkohol har også forandret seg etter dette, heldigvis. Jeg har ikke sluttet å drikke, men jeg har virkelig roet meg ned og fått et sunt forhold til det. Jeg drikker ikke for å dempe, jeg drikker for å nyte. Øl er det beste jeg vet, det vet de som kjenner meg. Men alt med måte. Om psyken min er sterkere siden den gang, vet jeg ikke helt. Men jeg forstår i hvert fall mer om hva det dreier seg om. Derav denne bloggen selvfølgelig. Men jeg er nok bedre enn den gang, og mye mer moden og – fåkk it, jeg er da vel sterkere.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Vennepunktet. Anno 2015.

Å forklare angsten

Har du noen gang blitt stukket gjentatte ganger i siden med en pekefinger? Da har du nok syntes at det var både ubehagelig, irriterende og litt smertefullt. Tenk deg den følelsen kombinert med en sterk selvforakt, stor usikkerhet og en god dose nervøsitet. Da har du noe av angsten min.

Dette er vel litt depressiv lesning, men hei, du har vel ikke klikket deg inn på denne bloggen for å gapskratte og kose deg med en god kopp nisselatte med masse krem, kanel og kardemomme heller? (ja, jeg sitter på Espresso House og skriver dette innlegget.) For da vil jeg anbefale noe lysere, Humornieu for eksempel. Dette er rett og slett for å redegjøre litt skriftlig rundt angsten, siden jeg aldri har klart å virkelig beskrive følelsen jeg sitter med dag og natt på papiret.

Angst er en eksistensiell følelse som omfavner hele deg, og da mener jeg hele deg. I dette tilfellet er deg meg. Når det stormer som verst kjenner jeg meg helt lammet, og ute av stand til å bevege meg. Dette er panikk. En uberettiget panikk som kommer som et resultat av en hjerne som kontinuerlig kverner som en ekstremt kraftig mølle. Jeg tenker på alt, hele tiden. Og jeg tenker på alt på helt feil og verst tenkelig måte hele tiden. Ser for meg verst tenkelig utfall i hver eneste situasjon, helt til det verste tenkelige utfallet virker som det aller beste. Uroer meg for hva folk tenker om meg som meg, og om jeg fremstår helt feil. Bryr meg for mye. Bryr meg for lite. Tenker for mye, tenker ikke nok. Kaos, ro. Vil ikke at det skal være rolig, vil ha kaos. Stressa, men trives samtidig godt med stress. Vil slappe helt av, får dårlig samvittighet og prøver å skrive noe, skape noe. Får ikke til å skape noe konstruktivt og flott, blir sint på meg selv. Tenker at jeg har all verdens tid og at alt kommer til å ordne seg til slutt. Tenker samtidig at det er en livsløgn og at det bare går nedover med meg helt til jeg er død. Negativ, pessimist, realist eller bare ærlig? For ærlig? Lurer på hva vennene mine egentlig synes om meg. Er noen egentlig glad i meg, innerst inne? Jeg er jo ikke glad i meg selv en gang, har aldri klart å være det. Er alt for kritisk, føler jeg gjør alt feil uansett hvor mye ros jeg får. Blir satt ut og tom av ros også. Angst. Angst. Angst. Angst. Angst. Ordet blir tyngre, mer uforståelig og mer irriterende for hver gang jeg hvisker det. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg gå rundt med dette? Tenker at jeg er heldig som er «frisk» ellers, og vet at folk har det verre. Men tenker selvfølgelig «har de egentlig det?» Ville jeg gjenopplevd de tre lungekollapsene mine ti-tjue ganger til i stedet for å ha det sånn som jeg har det nå? Ja, det ville jeg. Uten å blunke.

Kaos. Det var sikkert kaotisk og slitsomt å lese det avsnittet der, og det håper jeg virkelig det var. Det finnes ingen pauser i hodet mitt, derav ingen ryddige, flotte og behagelige mellomrom. Angsten er som følelsen av å brenne inne med noe utrolig spennende og oppløftende å si i en samtale, men aldri få muligheten. Muligheten kommer ikke på grunn av alle de mørke og nedbrytende tankene.

Tror jeg det blir bedre? Som sagt, både ja og nei. Jeg går stadig nedover en bakke som noen ganger inneholder små humper som kan minne om oppoverbakker. Jeg håper jo jeg en gang blir kvitt. Jeg har lest, hørt og sett folk som har kommet seg helt opp fra mørket, tilsynelatende. For det er en essensiell greie synes jeg. Ja, det er skikkelig imponerende med folk som viser at de har blitt «friske» og er i full gang med et sunt og mentalt bedre liv. Men er de virkelig bedre? Der inne? Jeg ser jo ikke syk ut jeg heller, og er jo et velfungerende menneske utad. Masker ikler vi oss alle sammen, hver eneste dag. Bevisst eller ubevisst.

Jeg avslutter med en setning inspirert av en jeg skrev i det første innlegget mitt: Jeg håper jeg og angsten min en vakker dag kan tusle bort på espressoens hus på Majorstuen og ta oss en velfortjent kopp nisselatte sammen. Som venner.

Processed with VSCOcam with g3 preset