Å forklare angsten

Har du noen gang blitt stukket gjentatte ganger i siden med en pekefinger? Da har du nok syntes at det var både ubehagelig, irriterende og litt smertefullt. Tenk deg den følelsen kombinert med en sterk selvforakt, stor usikkerhet og en god dose nervøsitet. Da har du noe av angsten min.

Dette er vel litt depressiv lesning, men hei, du har vel ikke klikket deg inn på denne bloggen for å gapskratte og kose deg med en god kopp nisselatte med masse krem, kanel og kardemomme heller? (ja, jeg sitter på Espresso House og skriver dette innlegget.) For da vil jeg anbefale noe lysere, Humornieu for eksempel. Dette er rett og slett for å redegjøre litt skriftlig rundt angsten, siden jeg aldri har klart å virkelig beskrive følelsen jeg sitter med dag og natt på papiret.

Angst er en eksistensiell følelse som omfavner hele deg, og da mener jeg hele deg. I dette tilfellet er deg meg. Når det stormer som verst kjenner jeg meg helt lammet, og ute av stand til å bevege meg. Dette er panikk. En uberettiget panikk som kommer som et resultat av en hjerne som kontinuerlig kverner som en ekstremt kraftig mølle. Jeg tenker på alt, hele tiden. Og jeg tenker på alt på helt feil og verst tenkelig måte hele tiden. Ser for meg verst tenkelig utfall i hver eneste situasjon, helt til det verste tenkelige utfallet virker som det aller beste. Uroer meg for hva folk tenker om meg som meg, og om jeg fremstår helt feil. Bryr meg for mye. Bryr meg for lite. Tenker for mye, tenker ikke nok. Kaos, ro. Vil ikke at det skal være rolig, vil ha kaos. Stressa, men trives samtidig godt med stress. Vil slappe helt av, får dårlig samvittighet og prøver å skrive noe, skape noe. Får ikke til å skape noe konstruktivt og flott, blir sint på meg selv. Tenker at jeg har all verdens tid og at alt kommer til å ordne seg til slutt. Tenker samtidig at det er en livsløgn og at det bare går nedover med meg helt til jeg er død. Negativ, pessimist, realist eller bare ærlig? For ærlig? Lurer på hva vennene mine egentlig synes om meg. Er noen egentlig glad i meg, innerst inne? Jeg er jo ikke glad i meg selv en gang, har aldri klart å være det. Er alt for kritisk, føler jeg gjør alt feil uansett hvor mye ros jeg får. Blir satt ut og tom av ros også. Angst. Angst. Angst. Angst. Angst. Ordet blir tyngre, mer uforståelig og mer irriterende for hver gang jeg hvisker det. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg gå rundt med dette? Tenker at jeg er heldig som er «frisk» ellers, og vet at folk har det verre. Men tenker selvfølgelig «har de egentlig det?» Ville jeg gjenopplevd de tre lungekollapsene mine ti-tjue ganger til i stedet for å ha det sånn som jeg har det nå? Ja, det ville jeg. Uten å blunke.

Kaos. Det var sikkert kaotisk og slitsomt å lese det avsnittet der, og det håper jeg virkelig det var. Det finnes ingen pauser i hodet mitt, derav ingen ryddige, flotte og behagelige mellomrom. Angsten er som følelsen av å brenne inne med noe utrolig spennende og oppløftende å si i en samtale, men aldri få muligheten. Muligheten kommer ikke på grunn av alle de mørke og nedbrytende tankene.

Tror jeg det blir bedre? Som sagt, både ja og nei. Jeg går stadig nedover en bakke som noen ganger inneholder små humper som kan minne om oppoverbakker. Jeg håper jo jeg en gang blir kvitt. Jeg har lest, hørt og sett folk som har kommet seg helt opp fra mørket, tilsynelatende. For det er en essensiell greie synes jeg. Ja, det er skikkelig imponerende med folk som viser at de har blitt «friske» og er i full gang med et sunt og mentalt bedre liv. Men er de virkelig bedre? Der inne? Jeg ser jo ikke syk ut jeg heller, og er jo et velfungerende menneske utad. Masker ikler vi oss alle sammen, hver eneste dag. Bevisst eller ubevisst.

Jeg avslutter med en setning inspirert av en jeg skrev i det første innlegget mitt: Jeg håper jeg og angsten min en vakker dag kan tusle bort på espressoens hus på Majorstuen og ta oss en velfortjent kopp nisselatte sammen. Som venner.

Processed with VSCOcam with g3 preset

3 kommentarer om “Å forklare angsten

  1. Jeg blir helt amazed med en gang jeg leser det du skriver. Jeg kjenner meg så godt igjen og trodde jeg var den eneste som gikk rundt å følte meg og tenkte sånn.

    For min del så har angst alltid vært uforståelig, jeg har sett på det som en nervøsitet-eller ja, at noen rett og slett bare er veldig engstelig og kanskje litt fatalister. Jeg satt meg aldri spessielt inn i det for å være helt ærlig. Selvfølgelig helt til jeg opplevde det selv, den utbrytende årsaken til at jeg har det sånn jeg har det i dag. Det startet med ett stort smell, panikk angst over minst 3 dager. Det var helt nytt for meg og jeg trodde serriøst skulle dø, kramper, så høy puls at jeg trodde hjerte kom til å stoppe (eller eksplodere) og jeg fikk ikke puste godt i det hele tatt. Det forsatte med hyperventilering, co2 forgiftning der jeg rista. Adrenalin, ble glovarm. Jeg Tørte ikke å ringe noen. Alt er egentlig uforståelig for meg i dag. Men det hjalp og gå ut, og bare legge meg ned på berget og kjenne på sola etterhvert.

    Etter det var jeg paranoid og ble ekstremt hypokondisk. Nå går det opp og ned, den ene dagen føler jeg at jeg er klar for livet og hva enn det måtte bringe, andre dagen er alt overvelmende og skummelt. Tankekjøret mitt står på fullt heletiden, untatt når jeg hører på musikk, dagdrømmer (jeg spacer veldig mye ut) eller holder på med noe som krever høy konsentrasjon.

    Før alt dette var jeg mer uredd, nå er jeg redd for alt som får meg til å føle meg utrygg, alle steder det ikke er mennesker og steder med alt for mye mennesker. Det er veldig innviklet alt sammen. Og når du skriver at du håper jo det kunne gått forbi, men har lite tro på det. Så skjønner jeg det, fordi med en gang angst oppstår og omfavner deg som en sinnsyk demon så tror jeg det er vanskelig å bare fortrenge alt sammen. Men selvfølgelig må det gå ann å leve fint med det, og kanskje aldri ha det i veien på samme måte som nå. Jeg vet du ikke vet hvem jeg er, og jeg vet at jeg har skrevet litt-for mye. Men jeg håper kanskje det kan hjelpe å lese at du er overhodet ikke alene. Jeg er en vanlig jente på 18 år og det er ikke gjennomskuebart å se at jeg sliter så mye som jeg gjør til tider (håper jeg).

    Noen ting som kan hjelpe deg er kanskje å lytte til deg selv, kjenn på angsten og øv og prøv å akseptere den. Ikke føl deg håpløs i nedoverbakkene, prøv å tenk at dette gjør deg sterkere. Si til det selv at du nekter å la dette stå i veien for deg, tross angsten noen ganger, tenk hva det værste som kan skje er og snu det om til hvor lite sannsynlig det er. Meditasjon hjelper meg mye, til tross for at jeg ikke følger de vanlige A4 meditasjonsteknikkene. Jeg bare drømmer meg bort, hører på musikk eller bare skeier ut og ikke tenker på noen ting.

    Aldri gi opp, og vit at det er enormt mange (heldigvis og uheldigvis) som har gått gjennom det samme og du aldri er alene.

    Likt av 1 person

  2. Endelig en bra forklaring, føler det akkurat sånn inni meg, men har aldri klart å sette ord på det selv. Det er på en måte godt å lese, men på en annen måte tungt å lese.

    Liker

  3. Endelig noen som klarer å sette ord på hvordan det føles. Føler akkurat det samme selv. For å være ærlig er det godt å lese dette, men på en annen side er det også ganske tungt å se hvor mye angsten styrer livet mitt.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s