Vendepunktet

For fire år siden kom vendepunktet i livet mitt. Da brøt jeg totalt sammen, kollapset som en bringebærgelé som hadde fått for lite tid i kjøleskapet. Det var da jeg forsto det, at jeg var syk. At jeg ikke kunne fortsette å leve i fornektelse, og late som om ting var i den skjønneste orden.

Kvelden husker jeg kun i bruddstykker. Dette var etter lungekollapsen satte meg ute av spill. Satte musikken og livet på vent. Dette var deprimerende, og jeg begynte å drikke og feste mer og mer for å ha noe å finne på når jeg ikke kunne stå på scenen. Jeg visste at noe var galt, men på denne tiden hadde jeg aldri hatt noe særlig kontakt med «sjelslivet» mitt og følelsene mine, det hadde aldri vært et tema. Vi snakket aldri om slikt i min familie. Sykdom forbandt jeg med hosting, snørr og avrevne bein. Psykiske lidelser var gresk, og noe jeg aldri hadde forholdt meg til. Derfor visste jeg jo ikke hva som var galt. Men jeg kjente det jo, jeg kjente at jeg drakk for å dempe noe, men hva det var som måtte dempes visste jeg ikke. Jeg visste bare at drakk jeg tilstrekkelig forsvant de rare følelsene og tankene – for en stund.

Vi var en liten gjeng med kompiser som satt hjemme hos meg på Skage og drakk, og etterhvert bestemte vi oss for å dra ned til byen, i dette tilfellet er byen Namsos. Namsos har to utesteder, så vi skulle nok innom et av disse stedene. Men så langt kom vi ikke. Vidar, min beste venn og etterhvert livredder var sjåfør. Og turen endte hverken på «Bryggeriet» eller «Onkel Oskar», men på Namsos sykehus. Der husker jeg at jeg kastet opp tre-fire glass rødvin på det hvite sykehusgulvet, og klarte å karre meg ut av værelset og ut i bilen igjen. Der satt Vidar og ventet, og jeg tror det satt et par til i baksetet, men det er jeg usikker på. Her presterte jeg å fortelle at jeg var syk, og det eneste jeg klarte å si var at jeg hadde fått kreft. Hvor i all verden det ordet kom fra, og hvordan jeg fikk meg til å fortelle noe så løgnaktig og grusomt vet jeg ikke. Det visste jeg ikke da, og det vet jeg heller ikke nå. De i bilen trodde jo selvfølgelig på meg. Når et menneske må kjøres til sykehuset med påståtte brystsmerter sent på kvelden, og kommer ut igjen med beskjed om at det har fått en sykdom som er en av de hyppigste dødsårsakene her til lands blir man jo selvfølgelig redd.

Jeg husker at jeg og Vidar kjørte hjemover mot Skage igjen etter sykehusbesøket, og at det var dørgende stille i bilen. Vidar var tydelig redd og opprørt, og jeg var på bristepunktet og kjente tusenvis av tanker og tusenvis av tårer presse på. Når vi kom halvveis rant begeret over. Jeg gikk i total oppløsning. Jeg hylgråt, og bilen stoppet og ble kjørt til siden av veien. Ting begynte å gå opp, jeg begynte omsider å forstå hva som hadde bygd seg opp i hodet mitt. At jeg hadde et problem, at ting ikke var som det skulle være. Ikke i det hele tatt. Jeg husker at jeg, fullstendig oppløst i tårer sa til Vidar at jeg ikke var frisk, men at jeg ikke hadde kreft, det var løgn. Vidar reagerte selvfølgelig med sinne, men var tydelig redd, og uforstående. Jeg forsto jo absolutt ingenting selv. Verden raste, og jeg raste sammen med den. Vi kjørte hjem, og på veien hadde jeg rukket å ta en telefon til psykologen min, for ja, jeg gikk hos psykolog, men syntes ikke jeg trengte det og var der motvillig. Hva samtalen vår gikk ut på den kvelden vet jeg ikke, men jeg fortalte nok at jeg absolutt behøvde hjelp, og at jeg forsto det selv.

Hjemme ble jeg møtt av pappa. Jeg ga han en kjempestor klem, og holdt fast lenge. Så gikk jeg inn og la meg ned på sofaen og skalv. Jeg husker jeg hadde det vondt, ikke i brystet, men i hodet. Ikke hodepine, men en smerte som jeg nå kjenner så utrolig godt. Angsten hadde meldt sin ankomst, og det var tydelig at den hadde tenkt å flytte inn for godt. Vidar snakket med pappa i gangen, og fortalte hva som hadde skjedd. Pappa var fortvilet, men han var nok ikke bare overrasket over at det kom til å renne over for meg. Både mamma og pappa hadde nok sett det destruktive mønsteret med festing, stille oppførsel og en tankefull mine som jeg ikke hadde hatt tidligere. Men de visste ikke noen ting. Vidar visste ingenting. Jeg visste ingenting.

Hvordan tenker jeg tilbake på denne kvelden? Jo, jeg tenker tilbake på denne kvelden som et vendepunkt, og som en kveld jeg ikke ville vært foruten. Hadde ikke dette skjedd hadde jeg kanskje fremdeles levd i fornektelse, med hundrevis av stygge demoner innabords som jeg ikke var kjent med. Hvis jeg hadde levd i det hele tatt. Hadde jeg ikke møtt veggen så til de grader, hadde jeg aldri kommet nærme forståelse og sikkert bare fortsatt mitt usunne forbruk av alkohol og fremdeles levd i uvisshet. Hvorfor fortalte jeg at jeg hadde kreft? Jeg tror jeg fortalte at jeg hadde det fordi det var den første sykdommen jeg kom på. Som tidligere nevnt, forbandt jeg sykdom med noe fysisk, og psykisk sykdom var ikke noe jeg var kjent med. Jeg kunne sagt hva som helst den kvelden. Kreft er veldig alvorlig, og jeg visste at det var noe alvorlig feil, så da sa jeg nok bare det første og mest alvorlige jeg kom på. Et rop om hjelp – absolutt.

Vidar hjalp meg denne kvelden, han fikk meg trygt hjem og fikk meg til å forstå mer hva som foregikk, fikk meg til å roe meg ned. Vidar reddet livet mitt denne kvelden. Etter at han hadde fortalt hendelsesforløpet for faren min, kom han inn i stua og ga meg en sånn klem som man aldri glemmer. En klem så meningsfull og samtidig litt smertefull. En klem uten lyd, fordi ord ikke strekker til, og hadde ikke klart å beskrive det. Klemmen beskrev alt. Det var en klem som sa «Jeg er her, og selv om jeg ikke vet hva som skjer med deg, er jeg her og jeg er glad i deg.». Jeg er evig takknemlig for Vidar, og jeg forstår ofte ikke at han fremdeles er her og fremdeles er den beste vennen jeg har. Etter noe sånt ser man virkelig om vennskapet tåler det. Vennskapet vårt består nok trolig av smidd stål, gull og diamanter siden det er så solid.

Mitt forhold til alkohol har også forandret seg etter dette, heldigvis. Jeg har ikke sluttet å drikke, men jeg har virkelig roet meg ned og fått et sunt forhold til det. Jeg drikker ikke for å dempe, jeg drikker for å nyte. Øl er det beste jeg vet, det vet de som kjenner meg. Men alt med måte. Om psyken min er sterkere siden den gang, vet jeg ikke helt. Men jeg forstår i hvert fall mer om hva det dreier seg om. Derav denne bloggen selvfølgelig. Men jeg er nok bedre enn den gang, og mye mer moden og – fåkk it, jeg er da vel sterkere.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Vennepunktet. Anno 2015.

2 thoughts on “Vendepunktet

  1. Hei! Synes det er fint å lese betraktelsene dine, du skriver bra! Lever selv med angst i perioder og med bekymringen: når kommer den tilbake. Er godt å kjenne at mine opplevelser likner andres. En rar trygghet kanskje, eller en form for egoisme- at en ikke er alene om denne dritten…
    Fortsett å skrive, jeg kommer til å lese:)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s