Kollektivt sammenbrudd

Klemt i mellom ukjente mennesker, omgitt av luft så tett som hagl i februar. Hjertet banker raskere enn flytoget og hodet kjennes tyngre enn bly. Synet svekkes, hørselen forstyrres av lyder av smattende, snakkende, slevende, støtende, skrytete mennesker som gjerne holder bøker som fremhever dem selv og får de til å virke intelligente og oppegående, enten i hardback eller på en splitter ny Kindle.

Dette er min beskrivelse av en tur med T-banen. Denne tette bunkeren på skinner som tar deg fra A til Å eller fra Stortinget til Østerås om du vil. Hvorfor skrive om dette? Et flott kollektivtilbud som fungerer så og si knirkefritt og inngår i prisen av et månedskort som de fleste har råd til og om du er student sparer du i tillegg over to hundre kroner på det også, skal du virkelig skrive om det og klage og sutre om det også nå, Sivert Moe? Ja, det skal jeg, og du kan lese om du vil, jeg tvinger deg ikke til noen ting, jeg tvinger deg ikke til å bry deg eller være enig med meg i noe som helst. Pust.

Dette handler ikke nødvendigvis bare om mitt anstrengte forhold til kollektivtrafikk, men også mitt anstrengte forhold til mennesker. Mitt sosiale hinder, min agorafobi eller min sosiale fobi om du vil. Uønsket barn har også mange navn. Jeg har slitt med dette lenge, kanskje alltid. Men jeg husker ikke hvordan jeg tenkte og hvordan jeg følte da jeg var mye yngre enn jeg er nå. Et tydelig minne jeg har av sosial angst i ung alder er da vi hadde utrolig mye slekt på besøk en sommer hjemme. Det var ikke bare kjente søskenbarn og tanter og onkler som jeg var glad i, men alt fra tanter av tanter, onkler av onkler og tre,fire,fem,seks og sikkert syvmenninger også. Det var en ubehagelig situasjon, og jeg var vel bare åtte-ni år på dette tidspunktet. Jeg synes det var for mange mennesker, og jeg ville ikke ha noe med alle disse menneskene å gjøre. Jeg fortalte også farmoren min at jeg ikke «liker folk». Dette er muligens uvanlige ord fra et barn, men jeg husker det godt, og jeg husker at jeg mente det. Jeg husker at jeg var veldig, veldig utilpass.

Etter fylte 18 og etter lungekollapsen(e) slo angsten inn for fullt, og den slapp aldri taket. Litt som en slitsom bekjent som bare alltid er med, og ikke tar alle de hintene du sender som tydelig sier at du ikke vil ha noe som helst med vedkommende å gjøre. For meg blomstret dette skikkelig opp da jeg ble nødt til å reise med t-banen for å forflytte meg fra hjem til jobb. Å ha folk så tett på var skikkelig ugreit, og noe jeg bare aldri klarte å godta. Jeg syntes de var plagsomme, jeg syntes de var i veien, og jeg syntes at absolutt alle var for nærme meg. Jada, jeg vet at det er ikke noe i veien med alle de menneskene, og jeg vet at alt er i hodet mitt. Men jeg forteller det allikevel, for det er liksom litt meningen med bloggingen. Å skrive om mine psykiske utfordringer. Takk. Jeg er et sosialt menneske, selv om måten jeg skriver om mennesker på sikkert ikke får meg til å framstå slik. Men jeg får veldig ofte høre fra venner, bekjente og familie som har fått høre om sosial angsten min at de ikke forstår at jeg faktisk kan ha det. Nettopp fordi jeg er god på å møte folk, snakke med folk og å bry meg. Men det er jo ikke sånn at man går rundt og viser at man har det ubehagelig, at man ikke takler mennesker innerst inne, for det hadde jo vært utrolig belastende for alt og alle. Jeg har høy puls og er utilpass når jeg er sammen med mange mennesker jeg ikke kjenner, og dette er noe jeg vet man kan jobbe med. Men den prosessen har ikke fungert og gått så glatt som jeg håpte den skulle gå.

En konkret episode fra denne undergrunnsbanen i hovedstaden er da jeg skulle dra hjem fra jobb en dag. Dette er snart et års tid siden. Dagen på jobb hadde gått veldig fint, og for ordens skyld så har jeg aldri hatt noen form for panikkanfall eller noen fysiske reaksjoner på angsten min i jobbsammenheng. Men da jeg skulle ta T-banen merket jeg at den var fullere enn vanlig. Dette kom nok av at det hadde vært mye snø og signalfeil, så flere var nødt til å vente å hoppe på de banene som kom. Det var da selvfølgelig ingen seter ledige, så jeg ble stående hele turen. Hele turen fra min daværende jobb og daværende bosted tok ti minutter. Denne turen tok nesten en halvtimes tid. Rett og slett fordi jeg ikke kom meg av T-banen. Da vi nærmet oss mitt stopp, stivnet jeg mer og mer til og kjente at jeg ikke klarte å bevege meg. Jeg sto som frosset opp mot glassveggen med den lille søppeldunken på banen. Dette var første gang jeg fikk et ordentlig panikkanfall, hvor jeg faktisk ikke klarte å bevege meg fysisk på grunn av alle inntrykk og all frykten. Frykten for folk, frykten for at noe skulle skje, frykten for noe. Da jeg omsider klarte å bevege meg ut av vognen var jeg selvfølgelig langt fra hjemme, men satte meg ned på benken og gråt. Strigråt, uten lyd men med masse hikst og snufs. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd, og hvordan psyken min kunne påvirke kroppen min så til de grader fysisk også. Dette var bare én av flere av lignende tilfeller hvor jeg var ute av stand til å bevege meg.

Jeg kjenner flere som sliter med det sosiale, og føler seg rett og slett jævlig dårlig sammen med folk. Etter at jeg begynte å skrive om angsten min på dette nettstedet får jeg meldinger ukentlig med folk som kjenner seg igjen, og det setter jeg pris på, at jeg tydelig har gjort inntrykk på folk og gjort noe riktig siden de velger å åpne seg og fortelle sine historier. Jeg vil at flere deler, for jeg tror at deling gjør alt enklere. Jeg vet ikke når noe blir bedre, eller om jeg i det hele tatt blir det. For meg er angsten der hele tiden, men det synes jo ikke, for alle sykdommer gjør ikke det. Men jeg velger å håpe at ting skal bli bedre, selv om jeg ikke vet. Jeg venter fremdeles på å kunne ta den ølen med angsten og forsone meg med den – og kanskje, bare kanskje kunne be den hvile seg litt, og la meg være litt i fred.

Processed with VSCOcam with p5 preset