Angsten for angsten

Hver eneste linje jeg lirer av meg, lirer jeg av meg med fare for å gjenta meg selv. Men hver eneste tanke jeg har er gjentagende tanker også, så det er vel helt i orden at tekstene speiler tankene. Det som bekymrer meg mest i livet er når ting skal gå helt i grus igjen. Der jeg våkner opp urørlig, svett og livredd for å i det hele tatt møte verden. For jeg har vært nede i den mørke kjelleren der så utrolig mye, og jeg vil aldri tilbake.

Når ting går bedre, når jeg faktisk klarer å være litt positivt innstilt til verden rundt meg, overskygges det alltid alt for raskt av frykten for å havne ned i mørket igjen.
– «Hvorfor ikke tenke at det mørket ikke kommer igjen da?»
– «Hvorfor ikke sette pris på det fine som er og se litt lyst på livet da?»
– Er to spørsmål som absolutt er på sin plass, og som jeg forstår jeg kan få når jeg skriver som jeg gjør, og tenker som jeg gjør, og er som jeg er. Men da er det akkurat det du som stiller spørsmål som dette ikke forstår, at jeg er som jeg er, og hvem det egentlig er. For kunne jeg bare skrudd på en bryter med påskriften «POSITIV», så hadde jeg selvfølgelig gjort det uten å blunke. Angsten er der hele tiden, i større eller mindre grad. Men når den er der i mindre grad er jeg bare redd for NÅR den skal dukke opp i stor grad igjen. Fordi jeg vet at den kommer til å gjøre det, siden det er det som skjer hver gang. Jeg kunne forsøkt å tenkt at «nei, denne gangen er den nok borte for godt», men det vet jeg er en løgn, siden den dukker opp igjen hver eneste gang og jeg kan ikke forutse når det skjer – men jeg vet at det skjer.

Angsten er en konstant frykt. Frykt for noe, frykt for lite og frykt for det meste. Jeg liker ikke å gå ut av døren om morgenen, for jeg liker så utrolig lite der ute. Menneskene jeg passerer føler jeg er en trussel mot meg og mitt, uten at jeg kan sette fingeren på hva slags trussel de er. Og samtidig som jeg jo egentlig vet at de ikke er det i det hele tatt. De er jo bare mennesker som meg, og kanskje flere av de jeg passerer sliter med det samme som meg selv, og ser på meg som en trussel også. Jeg føler jo at jeg kan se lite trivelig ut der jeg går nedover gaten med tatoverte hender, langt hår og et sint uttrykk. Men dette er bare noe jeg selv tror, for jeg ser nok ut som det snille lammet jeg jo er.
– «Møt angsten da»
– «Se frykten i øynene»
– «Utfordre deg selv»
– Er tips og triks man får og ser overalt når det kommer til psykiske hindringer. Dette forstår jeg ikke. Når jeg er såpass redd for å bare sette meg på en stappfull T-bane, hvordan i helvete skal det gjøre ting bedre å gjøre nettopp det? Stå der og selvpine meg gjennom en fem til ti minutters tur med banen full av svette og med et hjerte som hamrer raskere og raskere for hvert blunk øynene mine gjør. Skal jeg da komme ut av T-banen som et rolig og friskt menneske og tenke «ja, det var dette som skulle til. Gjøre akkurat det jeg hater mest i verden, ja, nå kan jeg gjøre dette hver eneste dag uten noe stress.» Jeg forstår det bare ikke. Ja, jeg skjønner at dette kan ha noe for seg om man gjør det flere ganger, sånn egentlig skjønner jeg det. For eksempel når det kommer til flyskrekk, og man får hjelp i form av velmenende ord og pusteøvelser underveis. Men jeg synes det virker som om dette er det tipset alle engstelige mennesker får, og det synes jeg er veldig merkverdig. Det kan jo ikke funke på alle.

Jeg tror nok alle har sine måter å takle angst på. Jeg takler det bedre om jeg sitter på et kollektivtilbud og hører på min favorittpodcast, for det koser jeg meg med uansett. Da får jeg en følelse av å være hjemme, siden den alltid spilles til alle døgnets tider der, og da får jeg automatisk en slags form for ro. En øl eller to gjør også ting bedre for min del, men dette skal jeg absolutt ikke gi som et tips til noen, da jeg vet at alkohol kan gjøre mye verre for noen og at mange sliter med alkoholproblemer i sammenheng med angst og depresjon. Men dette er kun mine erfaringer, og jeg vil ikke utelate noe. Vil bare presisere at jeg ikke gir råd og tips her, bare deler fra mitt liv. Jeg håper alle som trenger det, får hjelp, og jeg skal snakke mer om terapi og psykologhjelp utover året. Uansett vil jeg virkelig bli bra, selv om mine negative ord kan virke som om jeg ikke forsøker en gang, for det gjør jeg virkelig. Jeg kjemper hver eneste dag, og det er vi fler og fler som gjør. Angsten for angsten ligger og lurer hele tiden, og er ofte verre enn angsten selv.

Processed with VSCOcam with p5 preset

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s