Kunsten å lære kunsten å tenke positivt

Det å tenke positivt har jeg liten eller ingen kompetanse på. Som notorisk pessimist, eller realist som en god venn av meg sier det heter, går jeg konstant med lave forventninger og generell dårlig tro på det meste. Det er slitsomt. Og man blir rett og slett ikke en fin fyr av å være så negativ. Mennesker rundt en blir dratt ned i søla også, uavhengig av om de er maniske og positive eller ikke.

Jeg tror man må tenke på det fine man har, for uansett hvor bekmørkt alt kan være, er det alltid et eller annet lysglimt gjemt langt der inne i deg selv. Det kan være en følelse, et minne, en venn, et familiemedlem, et kjæledyr, en bok, en film, en serie, en matrett. Noe. Noe er fint, og alle fortjener å ha det fint. Dette er et avsnitt jeg ikke hadde maktet å skrive i flere perioder av livet mitt, men nå har begeret mitt rent over for lengst, og jeg orker ikke å sitte nede i det bekmørke intet og grave meg lengre og lengre ned. For å være helt ærlig, hadde jeg sett noen andre skrive dette innlegget for en stund tilbake hadde jeg nok blitt kvalm og forbanna over all den positiviteten og gleden som dette oser av. Men jeg orker ikke å tenke på det lenger, for det å gå rundt å hate gjør jo ingenting godt. Det er jo ingen som virkelig vil gå rundt å hate alt og ha det miserabelt.

Negativ energi smitter, men det gjør sannelig positiv energi også, om man bare lar seg smitte. Det er ofte jeg blir griseforbanna over folk som er glade og har det fint, når jeg har det vondt og verden er bare fæl. Men hva i all verden er poenget med det da? Hvorfor skal jeg la meg irritere av at folk har det fint? Om jeg skal føle noe rundt det i det hele tatt skal jeg føle misunnelse og glede. Tenke at «se, så utrolig fint det mennesket der har det. Sånn vil jeg også ha det. Og sånn kan jeg også få det om jeg virkelig vil.»

Man har full kontroll over sine egne tanker, og det gjelder bare å styre de dit man vil. Ofte er det klin umulig, i alle fall følelsen av å kunne gjøre det er klin umulig. Men jobber du hardt nok, lar det seg gjøre. Vil jeg tenke positivt, kan jeg tenke positivt. Men poenget er at det kommer ikke av seg selv. Negative tanker kommer av seg selv, for de ligger der latent, men jeg må selv skyve de vekk. Jeg er jo et menneske som liker å ha det morsomt, liker å ha det fint, liker å være sammen med de jeg er glad i. Faen, jeg liker jo også å være sosial å møte nye mennesker, men akkurat det er noe som er enda vanskeligere igjen på grunn av den uforglemmelige sosialangsten min. Men jeg er lei av de negative tankene mine og alt som hindrer meg i å leve livet mitt til det fulle. Og jeg tror kanskje nøkkelen min er nettopp det, er jeg lei nok, vil jeg få til det jeg vil.

Navn til besvær

Æ har bada og drokki øl i Namsinj. Æ har vassa og eti is i Nordelva. Æ har spælt og songi så blod og tåra har spruta på Solvoll. Æ har lærd, leika og spælt teater på Hunn Skole. Æ har sykla og kjørd gokart oppå bilopphøggeriet, og æ har boltra mæ i knott og god musikk på Råttistocken.

Dette er gode minner fra heimbygda mi, som jeg for effektens skyld velger å skrive på trøndersk. Dette er minner som akkurat nå overskygges av en debatt som omhandler navnet på stedet jeg er oppvokst i. Denne såkalte navnestriden går ut på at det gamle stedsnavnet Hunn skal gjennoppstå, og at navnet Skage tydeligvis bare skal gå i grus. Slik har jeg i hvert fall oppfattet det. Det er mye frem og tilbake om hedninger og kirkesogn og mye jeg egentlig ikke orker å lese, for de som står på sitt og vil at navnet Hunn skal bli endelig svarer hverken på spørsmål om hva som skal skje med Skage-navnet, tar i mot kritikk når de prater om respekt og ikke viser det tilbake og bryr seg i det hele tatt fint lite om alle de som tilsynelatende er motstandere av den kampen de holder.

Jeg er slettes ingen Venstre-mann, men Venstre-leder Trine Skei Grande er heldigvis på vår side, vi som synes det er helt ubegripelig og rett og slett idiotisk at dette navnet vi har vokst opp med plutselig skal forsvinne. Hun sier det så fint når hun sier at «det lages en konflikt som er konstruert» og at «i Overhalla har folk levd godt med at sentrum heter både Overhalla og Ranemsletta og at det heter både Hunn og Skage.»

Jeg ville ikke skrive et innlegg om dette, og ville ikke kaste bort mer energi på det, men nå handler det ikke lenger om oss som faktisk er glad i bygda, nå handler det om bitre mennesker og deres behov for å ha rett. Til hvilken pris? Og hvorfor? Er det ikke viktigere å bevare det navnet vi alle kjenner til, og bevare de gode minnene så mange av oss har til det? Få i gang et flott musikk og revymiljø som vi en gang hadde, og benytte alle de fine ressursene vi har? Jeg har ingen minner rundt navnet Hunn. Jeg har tusen rundt navnet Skage. Og jeg vet at uansett hva den endelige avgjørelsen i denne striden blir, vil de fleste av oss aldri slutte å si Skage og Overhalla.

Men hvorfor må jeg skamme meg over sykdommen min?

Hvorfor må jeg late som? Hvorfor må jeg alltid forklare meg? Hvorfor må jeg konstant gå å skamme meg over den jeg er og hvordan jeg har det?

På søndag leste jeg et innlegg på nettsidene til Aftenposten skrevet av en syk(t) modig og bra jente(20). Det er sjelden jeg leser noe hvor hvert eneste ord, hver eneste setning og hvert eneste lille utsagn stemmer så godt med mitt eget liv. Jeg kjente meg igjen i absolutt alt sammen. Alt fra å hate meg selv til å ha følelsen av å ikke ha en fremtid.

«Men, oi, det gikk jo så bra med deg?» kan noen sikkert spørre seg nå, og tenke på det forrige innlegget jeg skrev. Men livet mitt er oftest mørkt, med innblikk av lysglimt, og når de lysglimtene inntreffer jeg prøver jeg så godt jeg kan å bruke de til det fulle. Men jeg er et menneske som konstant tenker, og konstant tenker mye, og konstant tenker feil. Jeg tenker at jeg skjemmes over den jeg er, og hvordan jeg har det, jeg skjemmes over at alle jeg liker og kjenner vet at jeg har det sånn, og jeg tenker at de ser litt annerledes på meg enn de gjorde før. Ikke misforstå, jeg får bare støtte av de menneskene jeg er glad i, men jeg kan ikke noe for at jeg tenker sånn uavhengig av det.

Samboeren min fortalte meg en historie om en mann fra byen sin som skulle stå på en scene og fortelle en historie, og fortalte så fint og åpent om sin egen psykiske sykdom, som om det ikke var noe big deal, som om det var noe helt vanlig. Jeg ble så utrolig glad da jeg hørte dette, for det er jo akkurat sånn det skal være! Psykisk sykdom ER helt vanlig, og er ingen big deal, og det skal være mulig å snakke om det på en helt vanlig måte uten stress og dårlig stemning.

Det største problemet med angsten er jo nettopp dette at man føler på skammen hele tiden, skammen av å være annerledes, skammen av å være rammet av en sykdom som uheldigvis veldig mange ser på som en tøysesykdom, skammen av å ikke være i stand til å yte sitt ytterste. Min største bekymring nå er fremtiden, vil jeg komme meg i jobb igjen? Vil jeg klare å komme inn på det studiet jeg vil etterhvert? Vil jeg ha penger nok? Sånn går dagene. Det er alltid en bekymring eller ti som overskygger følelsen av lykke og ro.

Jeg reiser med min kjære samboer(som jeg aldri hadde klart meg uten, kan ikke si det nok) på en ordentlig norgesferie i morgen, og håper og tror jeg skal klare å ha det fint nok til at lykke kan overskygge det mørke, for en gangs skyld. Og til kjære jente(20), vil jeg si det jeg stadig får høre, heldigvis oftere og oftere, nemlig at du er ikke alene. Og jeg synes du er helt utrolig tøff og gjør det eneste riktige ved å fortelle din historie, og skriver det på en så utrolig god og gjenkjennelig måte, og jeg skulle ønske jeg kunne si at du ikke må skamme deg, det går over til slutt – men det kan jeg ikke. Jeg synes ikke vi skal skamme oss, men jeg sitter jo ikke på noen fasit, akkurat som de som til stadighet forteller meg at det går over og at det blir bedre, det vet de jo ingenting om.

Men jeg kan jo si både for din del, min del, og alle andre i lignende situasjoner, at jeg virkelig håper det blir bedre, at det går over, og at vi slipper å skjemmes. Det håper jeg virkelig, av hele mitt hjerte.

Jøss, det går bra

Nå er jeg tilbake i leiligheten i Oslo etter en fin ferieuke hjemme hos mor og far. Det har vært en uke med mye god kvalitetstid sammen med familie og venner, og jeg kjenner meg lettere til sinns. Det er lenge siden jeg har kunnet svare «jo, det går bra» når noen spør meg hvordan det går med meg, og virkelig ment det, men det kan jeg faktisk nå. Og jeg håper jeg kan bruke det svaret på ordentlig i lang tid fremover.

Jeg har nok alltid svart at det går bra når noen spør, men det er fordi jeg ikke vil bruke unødvendig lang tid på en samtale jeg ikke vil ha, og lage dårlig stemning. Man svarer jo at det går bra som en refleks bare, det er jo et standardsvar som ligger der latent, selv om flere helt sikkert kan se på meg at det ofte ikke går så bra. Men den siste uka har jeg faktisk kjent at jeg har ment det, at jeg faktisk ser lysere på ting. Dette er noe jeg har følt tidligere, men det har gått så fort over og jeg har ikke klart å ha troen på at det faktisk kan gå bra. Nå vil jeg det. For nå er jeg så forbanna lei av hodet mitt og alle mine tanker at det faktisk bare må gå. Jeg skal i alle fall gjøre alt i min makt for at ting skal løsne, og solen skal skinne litt oftere.

Nøkkelen er jo å tenke annerledes, og det er nettopp den nøkkelen jeg ikke har. Men jeg begynner stadig å komme nærmere flere ledetråder som forteller meg hvordan jeg en dag skal få tak i den nøkkelen. Jeg har begynt å lese en veldig god men krevende bok om angst skrevet av fantastiske Alice Boyes, som heter «The Anxiety Toolkit», jeg er bare halvveis, men kan allerede anbefale den på det varmeste. Jeg tenkte da jeg kjøpte den at det er jo bare tull å lese seg friskere, men det funker. Det handler bare om å stole på seg selv og faktisk gå inn for å snu om på gamle vaner og tanker. Lover å gjøre en aldri så liten bokanmeldelse når jeg er ferdig.

Jeg har aldri hatt særlig troen på meg selv, og det har jeg fremdeles ikke, men jeg begynner å tenke at jeg i alle fall skal få til å leve et fullverdig liv, for det synes jeg jo i bunn og grunn at jeg fortjener. På mandag tok jeg en øl sammen med en venn og et aldri så lite forbilde av meg, en veldig klok, morsom og dyktig mann som lever av å putte smil på andre mennesker. Vi snakket om alt og ingenting, og han syntes det ga stor mening at jeg har gått fra å være en musiker som har stått på scenen og underholdt i mange år, til å nå ville jobbe i radio. Jeg har alltid vært interessert i journalistikk, og spesielt radio, og har nok alltid visst at jeg vil ende opp der. Men når man kaster seg inn i musikken så blir det selvfølgelig veldig altoppslukende, og nå når jeg har tatt en god gammeldags pause fra musikken har jeg endelig funnet ut at jeg fremdeles veldig gjerne vil bli en radiostemme. Han syntes dette ga mening fordi jeg vil underholde, men på grunn av angsten min er det jo selvfølgelig mye tryggere å underholde på avstand – i et rom med en mikrofon foran meg.

Dette betyr også mye, at jeg endelig har bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Helt siden jeg besøkte NRK Marienlyst som tiåring, har jeg sagt at jeg skal bo i Oslo og jobbe i NRK. Vel, en av to er allerede gjennomført, så nå gjelder det bare å stå på. Det føles helt sykt godt å endelig ha et konkret mål, og det føles også godt å høre utsagn som «men det har vi jo alltid skjønt», og «det kommer du til å passe perfekt til». Støtte føles godt, og til de som sier «men du må ikke slutte helt med musikken da»(hei, mor og far bl.a.) så er musikken en del av meg, ikke bare en interesse og en hobby som jeg kan slutte med. Musikk er en stor del av identiteten min, og jeg skriver fremdeles musikk, og kommer helt sikkert til å gi ut mer musikk en vakker dag.

Se der, der kom den første posten med litt mer optimisme enn vanlig på denne bloggen. Jeg vet, jeg er like overrasket som dere. For dere skal vite at livet til oss engstelige mennesker ikke bare er mørke og fordervelse, det kan faktisk være helt ålreit noen ganger også.




Kniven på strupen

Nå skal jeg fortelle en reell historie, eller faktisk to reelle historier fra mitt eget liv. Dette er to identiske historier som inneholder to identiske livstruende situasjoner som nesten aldri skjer. Jeg vil fortelle dette fordi jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å gå skikkelig ned i kjelleren og reagere kraftig på det, eller fortsette å forholde meg kald og skremmende nøytral rundt det.

I vinter hadde jeg vært ute på byen med en god venn av meg, og hendelsen skjedde da jeg skulle gå hjemover. Vi hadde vært på et lunt og koselig sted like ved Youngstorget i Oslo, og det er nettopp grosserer Jørgen Youngs torv jeg har et litt småambivalent forhold til i dag grunnet dette. Da klokka nærmet seg «siste mulighet for å rekke banen hjem», altså ca midnatt, bestemte vi oss for å ta kvelden og gå hvert til vårt. Jeg var ikke pære, dritings eller veldig full om du vil, men jeg hadde vel drukket en fire-fem halvlitere. Da jeg var på vei mot Jernbanetorget(mitt minst foretrukne sted i hele denne jævla fine byen) ble jeg stoppet av en person som tydelig var rusa på et pulver type hvitt. Denne mannen ville nok finansiere neste brukerdose, og ville prøve å selge meg noe av stoffet sitt. Jeg sa som sant var at jeg hverken hadde kontanter eller lyst til å kjøpe noe som helst av han. Men som selgere flest ville han jo ikke gi seg, og sto veldig på for å få solgt meg noe av stoffet sitt. Mildt sagt pågående type.

Han maste og maste om at jeg jo kunne gå i en minibank å ta ut noen penger til han, men jeg sto på mitt og sa at jeg ikke har lyst til å gjøre noen handel hos denne herren. I løpet av tre sekunder så jeg det som før var et smilende ansikt forvandle seg til en sint mine og jeg kjente noe kaldt og litt skarpt presse mot halsen min, rett under adamseplet, sånn at jeg instinktivt presset adamseplet oppover mot haken.

Hva han sa da han sto der med en stor kniv mot strupen min husker jeg ikke, men han var tydelig sint og klar for å gjøre en liten håndbevegelse så jeg lå der midt på brosteinen som en blodig og dårlig kunde av han.

Slike situasjoner tenker vi nok alle på noen ganger, inkludert meg. Hvordan reagerer man om man faktisk blir truet på livet med et våpen? Min reaksjon var akkurat slik som jeg hadde håpet den skulle være – iskald. Jeg sto der helt stille og stirret denne mannen i øynene som jeg nettopp hadde møtt på grunn av min ufattelig dårlige evne til å si nei og ignorere mennesker selv om jeg bør det. Jeg husker hva jeg sa også, jeg fortalte han at du får bare gjøre det du må, om det virkelig er verdt det. For jeg har ingenting å gi deg.

Jeg tror han ble satt ut av min reaksjon, og hadde vel ikke trodd at denne høye, langhåra, tatoverte mannen skulle være så tøff og kald. Han ble tydelig nervøs, og i løpet av et minutt var det hele over, han trakk til seg kniven og løp avgårde uten et ord. Jeg sto igjen med en undring over min egen reaksjon, og en helt ufattelig stor stolthet. Tenk at jeg reagerte på den måten. Tenk at jeg ikke skrek som en kastrert kattepus og ropte IKKE DREP MEG IKKE DREP MEG.

Bare noen måneder etter denne hendelsen skjedde det igjen, og dette høres litt for godt ut til å være sant, men det er det faktisk. Dette beskriver bare min høye uflaks på en så utrolig grei måte. For jeg ble nesten ikke overrasket en gang da det skjedde igjen. Ettersom jeg har fortalt om første gang, trenger jeg nesten ikke å forklare den andre gangen, siden de er nesten helt identiske, men jeg kan gi en oppsummering.

Andre gang skjedde på helt samme torg, i helt samme by, og med en type som var relativt lik den forrige fjompen jeg møtte. Jeg hadde vært ute med noen venner, og det ble senere og fuktigere denne kvelden husker jeg, men jeg kom meg hjem med en taxi. Før jeg kom meg inn i en taxi ble jeg da stoppet av en løk som ville selge meg noe «hvitt gull» som han så kleint kalte det. Jeg gjentok regla mi fra forrige gang og sa at jeg vil ikke handle av han, og kommer ikke til å gå i en minibank å ta ut noen penger heller siden jeg visste at det argumentet kom opp etterhvert. Kniv på strupen. Denne gangen var det mange rundt, så han løp avgårde mye raskere enn han forrige, for da var det nesten tomt på Youngstorget. Folk ropte og skrek til han og kom løpende bort til oss og prøvde å få tak i han, men han var tydelig redd og ganske rask, for han kom seg bort uten å bli tatt. Jeg husker folk var tydelig opprørte, men det var ikke jeg, ikke denne gangen heller. Det gikk helt fint med meg, svarte jeg.

Og det gjorde det, og det gjør det fremdeles(altså sett bort fra min konstante angst og selvforakt osv selvfølgelig). Jeg har reflektert veldig lite rundt situasjonen, og bare kjent på en stolthet rundt min reaksjon og min evne til å holde hodet kaldt og ikke vise frykt i en så presset og kritisk situasjon. Men jeg forstår det ikke, for jeg har aldri visst at jeg hadde det i meg, at noe så sterkt kunne bo i meg som er så svak. Kanskje jeg ikke er så svak allikevel når alt kommer til alt. Pust.

Frykten for forståelse

Hva skjer når man endelig forstår noen? Hva skal man gjøre? Hvilket ansvar har man? Skal man fortelle det videre?

For å ta det første først, hvis man endelig som venn, kjæreste eller familiemedlem forstår noen som er psykisk syke, har man jo kommet veldig langt. Og med å forstå noen, mener jeg selvfølgelig ikke å ha full forståelse, for det har ofte ikke vi som er psykisk syke selv heller. Store deler av min psykiske syke handler nettopp om uvitenhet, og liten forståelse for hvorfor jeg har det så vondt som jeg har det. Men det å endelig føle at man kan få litt innsikt i hva et menneske sliter med, er veldig fint. Og det andre spørsmålet jeg stiller er hva man skal gjøre da?

Jeg kan kun snakke av egne erfaringer i denne bloggen, men etterhvert vil jeg ta med erfaringer fra venner og bekjente om det lar seg gjøre. Men det jeg vil, og forventer fra et annet menneske som kjenner en viss forståelse, er at det mennesket dyrker den forståelsen, men ikke er for voldsom. Jeg vil ikke ha et menneske som spør og graver hvert ledige sekund, for det gjør jeg selv – hvert ledige sekund. Jeg vil ha et menneske som bryr seg uten å måtte spørre og grave, uten å måtte mase og sende meg urolige blikk så ofte som mulig. Jeg vil at menneskene som bryr seg er der. Det er det. Det er det jeg vil. Jeg vil at menneskene som jeg bryr meg om og som kjenner meg og min sykdom er der for meg, og som i stedet for å stille meg tusen spørsmål jeg ikke kjenner svaret til, kan ta i mot spørsmål fra meg om det trengs.

Hvilket ansvar har man? Det var det tredje spørsmålet jeg innledet dette innlegget med. Og det eneste ansvaret man har er å være der som sagt, og være tilstede. Ikke la seg skremme av den syke, selv om det jo kan være overveldende og faktisk ganske skremmende å være sammen med et psykisk sykt menneske om det forekommer anfall eller lignende. Men det er ikke farlig, det farligste er om vi opplever mer motgang enn nødvendig. Vi trenger ikke den usikkerheten som vi allerede kjenner på konstant, og frykten som for lengst har tatt bolig i oss. Nei, det viktigste er at man er der, og du tenker sikkert; ja men, hva skal jeg si? Jo, du skal si så lite som mulig. Stillheten i slike situasjoner, en klem, et smil og et trøstende blikk er så mye mer enn nok.

Skal man fortelle det videre? Det synes jeg man kan gjøre, men ikke nevn det enkelte mennesket ved navn uten å spørre om det er i orden først. Det er klart det er mye å bære på om man får vite at et menneske man bryr seg om er sykt, og det hjelper å prate om det enten man er pårørende eller syk. Pårørende er et ord jeg ikke liker i denne sammenhengen, vi er jo ikke døde. Trekker det rolig tilbake.

Og sånne gode gamle klisjeer som «bak skyene er himmelen alltid blå», de kan dere godt få lov til å servere hvis de får dere til å føle dere litt bedre og klokere, men de funker strengt tatt ikke. Men kjør på. Jeg setter pris på at dere finnes. Det hadde gått så uendelig mye verre om dere ikke hadde eksistert.

Processed with VSCOcam with c1 preset

Lykkelig med angst

Lykkelig med angst. Tre ord jeg fikk høre for noen uker siden. Tre veldig sterke og vanskelige ord. Ord som på mange måter ikke hører sammen i samme setning i det hele tatt. Men er det mulig? Er det mulig å være lykkelig med angst?

Jeg anser meg selv som et ganske heldig og lykkelig menneske. Heldig i den forstand at jeg er fysisk frisk, jeg er fremdeles ung og har fremtiden foran meg. Jeg har tak over hodet, kan spise hva jeg vil og når jeg vil, og bor i et av verdens aller beste land å bo i for noen. Jeg er lykkelig fordi jeg har en fantastisk samboer som forstår meg, og som faktisk elsker meg selv om jeg slettes ikke elsker meg selv. Det meste i livet mitt er fint, men jeg er, som Kråkesølv sier det; flink til å gjøre perfekt om til greit.

Det er jo ikke noe jeg gjør med vilje, for det er noe jeg ikke har en smule kontroll over. Hodet mitt er tungt, hodet mitt veier like mye som meg selv, og ofte mer. Jeg bør være glad, lykkelig, takknemlig, og rett og slett bare sette pris på alt jeg har. Jeg har tusen grunner for å ikke ha det vondt, og hadde det vært opp til meg hadde jeg selvfølgelig skrudd av angsten. Men det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Men så er det dette med lykke da, jeg vil jo være lykkelig. Alle vil vi vel være lykkelige. Men når man er så proppfull av angst for livet, døden og bare det å være, ja så overskygger det hvert eneste fnugg av lykke man kan ha i kroppen.

Kan lykke og angst forenes? Jeg har i alle fall begynt å venne meg mer og mer til at jeg i bunn og grunn er et engstelig menneske, og at angsten kanskje aldri vil slippe tak. Da må jeg i det minste klare å forsone meg med angsten, så vi kan, om ikke bli bestevenner, i alle fall komme overens. Ta en kaffe eller en øl sammen eller noe.

Processed with VSCOcam with t1 preset